Et steinkast fra mitt barndoms hjem stod “Heksehuset”, en forlatt og forfallen kåk, sikret med et provisorisk gjerde, omgitt av kratt og søppel, tiltrekkende og spennende for oss 12-åringer som snek seg inn og nøt nakkehårene reise seg på våre turer inn i det avsondrede hekseuniverset. En gang våget vi oss opp på loftet. Der var det et fint rom, tapetsert i datidens moteriktige brune striper og blomster. Vi lekte og hadde det uhyggelig hyggelig. Vel, all lek har en slutt, og da vi skulle til å forlate stedet til fordel for mors suppegryte: da fantes det rett og slett ingen utgang!
Sjokk! Vi befant oss i et rom, som vi så sannelig hadde entret gjennom en dør, men da vi skulle forlate rommet, eksisterte det altså ingen åpning, ingen utgang, bare moteriktig tapet så langt øyet rakk. Om ikke nakkehåret hadde stått på alerten allerede, så gjorde de det i alle fall nå! Der ute måtte det finnes et kosmos med mødre og fedre, folk, et hjem, en skole, gater og butikker – men alt dette tilhørte nå et uoppnåelig univers.
Da panikken etter hvert hadde lagt seg, ble vi selvsagt oppmerksomme på tapetdøren som i ordets rette forstand gikk i ett med tapetet, og verden utenfor åpenbarte seg for oss igjen. Unødvendig å nevne hvilken befrielse det var å finne den usynlige sprekken i veggen, knepet, det avgjørende lille know how som snudde katastrofe til lykke.
Denne hendelsen kom jeg på under lesningen av Trond Skaftnesmos “Bevissthet og hjerne – et uløst problem”. På mange måter befinner vi oss i et erkjennelsesmessig avsondret heksehus der vi bare opplever tapetene, omgitt av enkelte forståsegpåere som mener å ha kjennskap til en objektiv verden utenfor. Men så er det altså bare tapetene som er vitenskapelig godkjent!
Skaftnesmo ruller opp et gedigent galleri av skråsikre tapet-utsagn av typen “Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner…” eller “Vår iakttagelse er en online-simulering av virkeligheten som hjernen aktiverer so fort og umiddelbart at vi hele tiden holder den for å være ekte.” Han diskuterer nevrobiologiens fremste ekspertise og drøfter trinn for trinn problemene knyttet til gjeldende tolkninger. Hvordan er det for eksempel, når disse tolkninger skulle være rette, er de da ikke også “online-simulering av virkeligheten som hjernen aktiverer så fort og umiddelbart at vi hele tiden holder den for ekte…” og dermed verdiløse?
Nevrobiologiens fremste og harde problem har mange eksistensielle nivåer og ikke minst følger for det å være menneske. Er ikke for eksempel rettsvesenet basert på at vi til en viss grad kan styre våre handlinger, og at vi ikke bare er en pakke med determinerte nevroner? Skaftnesmo klarer å lede leseren på en nesten slentrende måte gjennom villniset av filosofiske og vitenskapelige kontroverser ved å løfte betraktninger som man gjenkjenner fra Rudolf Steiners Frihetens filosofi over i en aktuell, tidsmessig form, plantet på et solid naturfaglig grunnlag. Pirking i tapetene uten luftige og new age-prega snarveier her, altså.
Man skulle ønske en eller annen Bill Gates fikk oversatt boken til alle verdens språk og delte dem ut på alle gatehjørner. Kanskje verden kunne stoppe opp i en slags tenkning over tenkningen og få seg en liten aha-opplevelse i møte med eksistensens mest påtrengende forklarings-gap?
Boken hadde fortjent et omslag og en design som synliggjør at dette er en svært aktuell, moderne og engasjerende liten trykksak som kan røve nattesøvnen fra alle som er opptatt av hvordan i helsikke en pakke nevroner plutselig kan bli seg selv bevisst og utføre styrte handlinger. Giddalaus forlagshåndverk til tross: dette er utvilsomt årets mest tankevekkende bok?
Løp og kjøp!

Diskusjon
Trackbacks/Pingbacks
Tilbaketråkk: Bare trendy forskning « ::: frittgående fjeldså ::: - 26.05.11
Tilbaketråkk: ::: frittgående fjeldså ::: - 24.12.11