I den muntre debatten om “Behring Breiviks hjerne og vår egen”, Morgenbladet 9. desember 2011, dreier det seg mye om at alt som følger fysiske lover må være determinert, og at den frie viljen nødvendigvis må være noe vi innbiller oss. Men er ikke da nødvendigvis også all resonnering, alle former for tankeslutninger og enhver form for vurdering og forskning like ufrie og forutbestemte resultater av materielle prosesser? I klartekst: dersom de siterte ytterliggående hjerneforskerne har rett, er nemlig også forskernes funn og tolkninger et resultat av determinerte prosesser, ren innbilning, fullstendig uten relevans for en eventuell realitet bortenfor disse hjernekonstruktene.
Således virker det dobbelt fortvilt når Gazzaninga prøver å redde den frie viljen med trylle-trikset at “personer ikke er hjerner”, og at fri vilje og ansvar gjerne kan oppstå av intet i det sosiale. Dobbelt, fordi man først avskaffer en genuin erkjennelse og fri vilje, for deretter å si at den likevel oppstår når de determinerte hjernene virker sammen med andre.
Uavhengig tenkning (eksempelvis under matematisk bevisførsel), mening, etikk, ansvar, skyld og til en viss grad også fri vilje tilhører på en eller annen måte opplagt vår opplevelsessfære, en realitet som hele rettsvesen bygger på. Da ville det jo vært litt klokt å la døren for en mulig eksistens av en immateriell kjerne som kan benytte seg av våre nevroner, og som kan velge på tvers av arv og miljø litt på gløtt. I “Bevissthet og hjerne – et uløst problem” har Skaftnesmo etter min oppfatning gjort en tankevekkende systematisering av vitenskapens mindre diskuterte funn som hører hjemme i denne diskursen.
- Les også “Gener, miljø og kaos”
Diskusjon
Ingen kommentarer så langt.