Således virker det dobbelt fortvilt når Gazzaninga prøver å redde den frie viljen med trylle-trikset at “personer ikke er hjerner”, og at fri vilje og ansvar gjerne kan oppstå av intet i det sosiale. Dobbelt, fordi man først avskaffer en genuin erkjennelse og fri vilje, for deretter å si at den likevel oppstår når de determinerte hjernene virker sammen med andre.

Uavhengig tenkning (eksempelvis under matematisk bevisførsel), mening, etikk, ansvar, skyld og til en viss grad også fri vilje tilhører på en eller annen måte opplagt vår opplevelsessfære, en realitet som hele rettsvesen bygger på. Da ville det jo vært litt klokt å la døren for en mulig eksistens av en immateriell kjerne som kan benytte seg av våre nevroner, og som kan velge på tvers av arv og miljø litt på gløtt. I “Bevissthet og hjerne – et uløst problem” har Skaftnesmo etter min oppfatning gjort en tankevekkende systematisering av vitenskapens mindre diskuterte funn som hører hjemme i denne diskursen.

• Les også “Gener, miljø og kaos”

Trond Skaftnesmo: "Prins Immanuel af Bethlehem og Yeshua af Nazaret"

Forfatteren Skaftnesmo, kjent for sine sylskarpe diskurser over vanskelige tema som ingen andre tør å ta i, flesker igjen til med et lite hefte av stort format.

Denne gang på dansk – fordi det ikke fantes noe norsk forlag som gadd å bry seg – noe som vi synes er triste greier. For kan man si noe om Skaftnesmo, så må det være det at han er en av de ytterst, ytterst få som makter å gjøre enhver problemstilling av filosofisk, spirituell, religiøs eller annen upløyd karakter, tilgjengelig uten at man sitter igjen med den mugne smaken av å ha vært borti det spekulative og dermed egentlig verdiløse. Med yrkesutdannelse innen naturvitenskap og senere filosofi, beveger han seg stødig fra det ene resonnement til det andre uten at leseren noen gang mistes av lasset.

Om det foreliggende hefte sier han innledningsvis:

To ting drev meg til å skrive denne boken. Det ene var min fascinasjon av det åpenbare julemysterium, det andre min forundring over at det – efter å ha vært åpent annonsert i 2000 år – fortsatt er like uoppdaget. Historien om Jesu fødsel leses jo høyt hver jul, over hele verden, i alle kanaler. Og vi kjenner alle bildet av stallen med den hellige familien, de tre vise menn på den ene side, hyrdene på den andre og stjernen over det hele. Men legger vi evangelienes fremstillinger til grunn, er dette bilde en umulig konstruksjon.

Jøss, to tusen år med to historier på fullstendig kollisjonskurs! Går det an å si noe fornuftig om dette?

Vel, les nå endelig selv!

Undertegnede vurderer boken for å være en av de mest sexy julegaver til alle hjem som intellektuelt kan løfte seg over «Jul i skomakergata» eller «Jul i mummidalen».

Siden boken utkommer på mikroskopisk nisje forlag i Danmark, må den bestilles direkte for rundt 130.- kroner pluss porto hos Academic Books. God jul.

• Flere anmeldelser av Trond Skaftnesmos bøker…

Blant annet at det lille buddhistiske kongedømmet Bhutan i Himalaya forsto at Vestens måte å måle økonomi/vellykkethet på ikke var relevant for Bhutan. Man inviterte forskere for å finne en annen målestokk enn standard Brutto Nasjonal Produkt (BNP). De utviklet det som nå er kjent som Gross National Happiness (GNH) i stedet.

Dette er en alternativ måte å måle økonomi på – med flere viktige indikatorer på et lands generelle nivå av velvære og tilfredshet. Målingen er mangedimensjonal, med inntektsrelaterte data, helsedata, data om utdanning, kulturelle investeringer og så videre.

I dag begynner de rikeste landene, OECD-landene, å utvikle en ny måte å måle velvære på, Gross National Wellbeeing, inspirert av lille underutviklede Bhutan!

Like fullt ønsker ikke næringsminister Trond Giske å redde fremtidsrettet virksomhet slik som Elkem Solar eller Rec. Også ScanWind legges ned. Det lønner seg rett og slett ikke for næringsministeren å investere i og redde fremtidsrettet industri i Norge.

Dette begrunnes med regjeringens ønske om næringsnøytralitet.

Men i forhold til oljevirksomheten er regjeringen alt annet enn næringsnøytral. I følge tall fra Klassekampen subsidieres for eksempel norsk leteboring med opp til 78%, hvilket utgjorde 9,1 milliarder i 2009.

Med de økonomiske musklene Norge har gjennom oljefondet, og med den erfarings- og teknologibakgrunnen vi har gjennom offshore-industrien, ville Norge lett kunne bli markedsleder innen grønn energi, blant annet gjennom stor satsning til havs.

Det er skuffende å se at såkalt rød-grønn politikk styres etter kortsiktige markedsøkonomiske kriterier. Mens oljefondet investerte 5,2 milliarder i konkurrerende sol- og vindkraft i utlandet, havner hundrevis av industriarbeidere hos NAV og norsk industri har måttet legge nok et grønt prosjekt på hylla.

Markedsøkonomiske synspunkter alene vil aldri være egnet til å forme et fremtidsrettet samfunn.

Her har vi et stykke god underholdning fra virkeligheten:

Når man henvender seg til Stavanger Parkering med ønske om å få greie på parkeringsopplegget i en gitt bydel for å unngå bøter, og når man da får beskjed om at parkeringsselskapet ikke disponerer oppdatert informasjon, så må man for all del ikke lette på trykket med et uhøflig “drit og dra” eller lignende!

Et selskap som vokter din moral!

Åshild Iren Lomeland Ravndal, jurist (sic!) og avdelingsleder, tar arbeidet sitt nemlig svært, svært så alvorlig! Når du kommer med en frustrert kommentar, tar hun seg møyen med å spore opp din arbeidsgiver for deretter å sende en “orientering for å vise hva som kommer av mail til oss fra en av deres ansatte”.

Stavanger Parkering er et kommunalt foretak, men kommunens service-sjef uttaler at man aldri bisler til utenforstående: “Slik praksis er ikke i tråd med kommunens regler. Aldri! Dette er en helt ny problemstilling. Kontakt med arbeidsgiver tar vi i verste fall hvis våre ansatte blir truet på livet!”

Datatilsynet humret også: “Når et parkeringsselskap legger opp til e-post kommunikasjon med sine kunder har de en forpliktelse til å sørge for informasjonssikkerheten i forbindelse med dette. Det kan se ut som dette parkeringsselskapet har rutiner som ikke er i tråd med personopplysningsloven med forskrift.”

Huff da, Åshild!

• Les også: Uniform som dop

Skrevet av Sven Egil Omdal.

Hellfire-raketten som 30. september traff bilen med al-Awlaki og hans følge, langt ute på landsbygda i Jemen, kom fra et ubemannet fly, en drone, som ble styrt av en CIA-ansatt i en hemmelig base i Nevada-ørkenen.

Henrettelsen var tilsynelatende i strid med FN-pakten, med folkeretten og med den amerikanske Bill of Rights, men president Barack Obama godkjente den likevel. Ordren, som er hemmelig, bygger på et 50 siders juridisk notat, som også er hemmelig. Nøyaktig slik var det George W. Bush innførte tortur i amerikansk fangebehandling.

Anwar al-Awlaki var verken siktet eller tiltalt. Han ble anklaget av amerikanske myndigheter for å være en umiddelbar fare for det landet hvor han var født, og som han fremdeles var borger av, men ingen bevis er lagt fram for at påstandene er korrekte. Han ble dømt til døden in absentia i en hemmelig prosess, uten forsvarer og uten innsyn. Om det også skjedde uten lov, vet vi ikke. Slik er ulempen med hemmelige prosesser. President Obama fikk, i følge The New York Times, et notat som konkluderte med at al-Awlaki kunne henrettes fordi det var upraktisk å arrestere ham i Jemen. CIA fikk klarsignal til å sende dronene på jakt.

Dronene er den nye bøddelen. De er relativt billige, de er effektive og de kan sendes inn over andre lands territorium uten risiko for egne tap. Dessverre er de også ødeleggende for det moralske overtaket USA måtte ha i den evigvarende kampen mot terror. Men det var først da våpenet ble brukt mot egne borgere at den amerikanske opinionen våknet.

Etter at Obama tiltrådte som president har USA gjennomført droneangrep i Pakistan hver fjerde dag i gjennomsnitt. I følge USAs egne tall er mellom 1900 og 2000 terrorister drept ved hjelp av de førerløse flyene. Definisjonen på en terrorist er like svevende som dronene, og påstanden er en tautologi: Fordi USA bare dreper terrorister, må de drepte være terrorister.

USA oppgir ikke hvor mange sivile liv som er gått tapt. Det gjør derimot The Bureau of Investigative Journalism, som har registrert mellom 385 og 775 sivile tap siden droneangrepene i Pakistan startet i 2004. 168 av dem var barn.

5 oktober deltok forsvarsminister Grete Faremo på et møte i Natos hovedkvarter i Brussel. Der talte hun varmt for at de europeiske medlemslandene bør bidra til at også Nato får et skikkelig droneprogram. Riktignok dreier dette prosjektet, kalt Alliance Ground Surveillance (AGS), seg om ubevæpnete overvåkingsdroner, men distinksjonen er helst av teoretisk interesse. Dronene forteller uansett rakettmannskapene hvor målet befinner seg, og det er en smal sak å bevæpne dem hvis ønsket er til stede. Norge er en pådriver for at himmelen skal få flere flygende bødler.

For det er slik dronene fortrinnsvis brukes: Til å henrette antatte fiender i tredjeland. USA har brukt dem i Pakistan, Afghanistan, Irak, Jemen, Somalia og Libya, ifølge ABC News. De fleste har vært operert av CIA, som er en sivil organisasjon. Det nye våpenet har skapt en folkerettslig og strafferettslig gråsone. En ikke-krig føres med militære midler av en ikke-militær organisasjon, uten at de politiske myndigheter engang innrømmer hva de gjør, langt mindre gir offentligheten innsyn.

Og så kommer det store spørsmålet, som også Grete Faremo og vi som er hennes arbeidsgivere må besvare: Vil vi tillate andre stater den samme rett som vi tiltar oss selv?

Israel har brukt droner mot Hezbollah i Libanon og mot Hamas i Gaza. Hva om palestinerne bruker dem mot aggressive israelske settlere? Eller hva hvis russerne sender droner inn over Tyskland for å henrette kaukasiske separatister? Er det akseptabelt om regjeringen i Kina bruker droner til å drepe Falun Gong-tilhengere i Singapore?

På en våpenmesse i Zhuhai i november i fjor viste kineserne video av en drone som angrep et amerikansk hangarskip. Kineserne har 25 ulike dronemodeller under utvikling. I desember i fjor falt en drone ned i El Paso, Texas. Den var sendt over grensen av meksikansk politi. Er det spesielt urealistisk å frykte at den neste kan være sendt av et av de meksikanske narkokartellene?

Under Obama er bruken av droner tidoblet. USA har i dag rundt 7000, mot noen hundre da Obama overtok. For første gang utdannes det flere droneoperatører enn kampflygere. Ifølge The Washington Post bygger USA nye, hemmelige dronebaser på Afrikas Horn og Den arabiske halvøy. Utenom USA er det Storbritannia og Israel som har det største droneprogrammet. Vi er i en situasjon ikke ulik den verden befant seg i da president Truman i august 1945 ga ordre om å slippe den første atombomben. En ny demon er sluppet løs, uten at vi har noen plan for hvordan vi skal kontrollere den.

Etter henrettelsen av al-Awlaki er det bortimot umulig for USA å kritisere andre land for å avlive sine motstandere i tredje land uten lov og dom. Med den radikale utvidelsen av droneprogrammet har Obama ytterligere formørket landskapet mellom krigens lov og den sterkestes rett. I kampen for å gjøre USA tryggere har han gjort hele verden mer utrygg. 10. oktober 2009 sa Thorbjørn Jagland: “Det er vanskelig å peke på en fredsprisvinner som er nærmere Alfred Nobels testamente enn det Obama faktisk er.” Mon det.

Israelske soldater med norskproduserte M72. Israelerne bestilte 28.000 av den nyeste og mest avanserte utgaven, M72A7 som ble brukt mot sivile på Gaza. Vi tjente 600 millioner på denne handelen.

Like ufattelig som hendelsene på Utøya, er at norske myndigheter tillater norskproduserte hånd- og rakettvåpen bli brukt mot tusener av barn og sivile i Midtøsten. Det er godt dokumentert, ikke minst av de israelske soldatene selv, at disse handlingene ikke er ment som forsvars-, men som forsettlige terrorhandlinger mot sivile.

Drapene begrunnes med argumenter slik som vi kjenner dem fra det såkalte manifestet under henvisning til å være spesielt utvalgt av gud.

Vi er nokså skinnhellige i vårt lille land. Utøya: ikke bra. Gaza: kjempebra?

Med norske myndigheters velsignelse brukte israelerne norske våpen, delvis er produsert på Nammo på Raufoss, for å lemleste tusenvis av sivile og barn på Gaza.

• Speeda på seg selv med regalier…

• Uovervinnelig med albuer…

• … og selvsagt med full support fra den allmektige!

På bildene: Anders Behring Breivik, parkeringsvakter i Stavanger, Hermann Wilhelm Göring og nazi-prester – alle sammen rusa på glitter.

Det er jo et heftig tankekors i disse dager, at vi tillater norske drapsvåpen brukt til å befeste en monoreligiøs nasjonalstat ved hjelp av planlagte drap av barn og sivile der borte.

Jeg mener: nå er vi skikkelig i gang, i saumfulle tre dager har vi vist at med åpenhet, demokrati og tolerans skal terrorismen fordrives. Nå bør vi vende blikket ut over landegrensene!

Globalisér indignasjonen!!!!

Imens leser vi i Klassekampen at Bolivia og Ecuador har endret konstitusjonen til å gi naturen selvstendige rettigheter. Loven skal ta skrittet fra å være et instrument for å beskytte menneskets kortsiktige behov og mål, til å kriminalisere atferd som skader økologien. “Forbrytelser mot naturen” skal sidestilles “forbrytelser mot menneskeheten”.

“Jøss, en forunderlig verden vi lever i”, tenker sikkert mange nå mens de styrer sin svarte SUV inn på parkeringsplassen foran den økologiske varehandelen etter en slitsom dag på jobben i Statoil med tunge møter i forbindelse med oljesandprosjektet, og før kona skal kjøres til medlemsmøtet i de Grønne.

Through our efforts we must support those basic rights to speak your mind and access information. We will support open access to the Internet, and the right of journalists to be heard – whether it’s a big news organization or a blogger. In the 21st century, information is power; the truth cannot be hidden; and the legitimacy of governments will ultimately depend on active and informed citizens. Such open discourse is important even if what is said does not square with our worldview.

Mye å takke Bradley Manning for.

Morsomt nok kunne han høres ut som Bradley Manning i sine chat logs – Bradley, som jo nå blir holdt som fange under torturlignende forhold med begrunnelse i at han har hjulpet fienden:

I want people to see the truth, regardless of who they are, because without the truth you can’t make informed decisions as a public.

Enda morsommere er det å tenke på at telegrammer som Manning er anklaget for å ha lekket, anses å være en utølsende faktor for den voksende demokratibevegelsen i den arabiske verden.

Ole Borten Moe er sikker på at olje og nedbygging av norsk natur er fremtiden. Foto: bildet er tyvlånt uten velvillig tillatelse fra Stavanger Aftenblad og er tatt av Gorm K. Gaare.

Vår nye Olje- og energiminister Ola Borten Moe uttalte i et intervju med Aftenbladet at oljeindustriens rufsete rykte skal reddes, og at alternativer til olje ikke er ministerens gebet:

Det er ikke noen vits for meg å bruke mange skattemilliarder til å bygge en vindfarm til havs bare for at den skal ligge til havs!

Dermed er det duket for enda flere forsinkelser i etableringen av en konkurransedyktig, klimanøytral, bærekraftig energifremtid.

Enova anser potensialet for vindenergi til havs som hundre ganger dagens produksjon av vannkraft i Norge, som nå er på rundt 13 TWh per år. Terrawattene blåser altså rett forbi landet vårt, time for time, og det er bare å forsyne seg. Norge har egentlig kompetansen, miljøene og de økonomiske musklene til å berede vei for utvikling av produkter for energifangst til havs og fremtidig eksport av havmøller verden har behov for.

Budskapet fra den nye statsråden er imidlertid: På kort sikt er det mer lønnsomt å bygge ned norsk natur med små vindkraftanlegg på land og ved å legge nasjonalskatter i rør, enn å å planlegge for en fremtid uten olje.

Oljestatsråden gir kortsynthet en ny dimensjon.

Moderne krigers legitimitet er det færre som er opptatt av: Hva skjer i hodene på politikerne når norske gutter sendes verden rundt for å slåss mot grupper som mer eller mindre begavede amerikanske presidenter har ertet på seg? Hvorfor skal norsk politikk bestemmes i Washington? Er øye for øye, tann for tann fremdeles den rette måten å løse konflikter på? Er det sant at våre kriger er humanitær innsats? Skal cowboy-reflekser, tortur, neglisjering av folkerett og FN-resolusjoner hedres? Øker internasjonal lovløshet stabiliteten i verden? Hvorfor glitrer militær makt så mye mer enn fredsforskning, humanitær innsats og toleranse?

Og endelig: Er samfunns- og historieundervisning fremdeles på et så traurig nivå at gutter, politikere og konger synes det er stas med medaljer og glitter som takk for krigsinnsats?

«Dere er rovdyret. Taliban er byttet. Til Valhall! Kanskje det blir litt gull, gallamiddag og kongetale etterpå?»

Men når 95% av all mailen som ramler ned i innboksen din på jobben er massemail, sendt til halve Norge uten hensyn til hvem du er og hva du og din bedrift holder på med, da gjør man seg sine tanker. Min bedrift er på distribusjonslister for alt fra tilbydere i den alternative scenen til konsulentvirksomhet, innredningsrådgivere, salg av kontorrekvisita, haugevis med forlag, leketøysbutikker, reisebyråer… Alt.

Når man ikke responderer på reklame ette tredje utsendelse, da bør det være vanlig høflighet å bli tatt av listen.

Siden dette ikke er praksis, bør vi få en standard for utmelding: Klikk her, og du er fjernet fra vår distribusjonsliste! Dessverre er det sjeldent så lett. Det hender at man må lete, fylle ut en mengde info om hvem og hvorfor, som i dette eksemplet:

Men hvorfor i helsikke skal den forulempede ta belastningen med å fjerne seg selv fra det voksende antall distribusjonslister man havner på?

Men hvorfor i helsikke skal den forulempede ta belastningen?

Felles normer for lovlig masseutsendelse av reklame hadde vært musikk i mine ører!

«Brent B» av Erik Grønner

Dagbladet omtalte «Brent B» av Erik Grønner som “Den beste norske thrillerdebuten på seks år” da den utkom i 2007.

Vel, det kan jo hende. Det som imidlertid fikk undertegnede til å anmelde boken er følgende: Grønner har vært administrerende direktør i Stavanger-verftet Rosenberg og har således intim kjennskap til maktspillet, intrigene, korrupsjonen, mentaliteten i offshorevirksomheten. Selv om boken visselig er en roman, så sitter man dermed igjen med en slags dyptfølt bekreftelse: Yesss! Det er slik – som man alltid har trodd det er! De olje-mektiges sanne ansikt i fri diktning.

En roman fra virkeligheten?

Er du Stavanger-boer, så er det ekstra krydder at handlingen utspilles i gatene der du til daglig ferdes, og den involverer personer og hendelser fra ditt dagligliv.

Bevissthet og hjerne - et uløst problem, Antropos Forlag, 2009, ISBN: 9788279400851

Et steinkast fra mitt barndoms hjem stod “Heksehuset”, en forlatt og forfallen kåk, sikret med et provisorisk gjerde, omgitt av kratt og søppel, tiltrekkende og spennende for oss 12-åringer som snek seg inn og nøt nakkehårene reise seg på våre turer inn i det avsondrede hekseuniverset. En gang våget vi oss opp på loftet. Der var det et fint rom, tapetsert i datidens moteriktige brune striper og blomster. Vi lekte og hadde det uhyggelig hyggelig. Vel, all lek har en slutt, og da vi skulle til å forlate stedet til fordel for mors suppegryte: da fantes det rett og slett ingen utgang!

Sjokk! Vi befant oss i et rom, som vi så sannelig hadde entret gjennom en dør, men da vi skulle forlate rommet, eksisterte det altså ingen åpning, ingen utgang, bare moteriktig tapet så langt øyet rakk. Om ikke nakkehåret hadde stått på alerten allerede, så gjorde de det i alle fall nå! Der ute måtte det finnes et kosmos med mødre og fedre, folk, et hjem, en skole, gater og butikker – men alt dette tilhørte nå et uoppnåelig univers.

Da panikken etter hvert hadde lagt seg, ble vi selvsagt oppmerksomme på tapetdøren som i ordets rette forstand gikk i ett med tapetet, og verden utenfor åpenbarte seg for oss igjen. Unødvendig å nevne hvilken befrielse det var å finne den usynlige sprekken i veggen, knepet, det avgjørende lille know how som snudde katastrofe til lykke.

Denne hendelsen kom jeg på under lesningen av Trond Skaftnesmos “Bevissthet og hjerne – et uløst problem”. På mange måter befinner vi oss i et erkjennelsesmessig avsondret heksehus der vi bare opplever tapetene, omgitt av enkelte forståsegpåere som mener å ha kjennskap til en objektiv verden utenfor. Men så er det altså bare tapetene som er vitenskapelig godkjent!

Skaftnesmo ruller opp et gedigent galleri av skråsikre tapet-utsagn av typen “Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner…” eller “Vår iakttagelse er en online-simulering av virkeligheten som hjernen aktiverer so fort og umiddelbart at vi hele tiden holder den for å være ekte.” Han diskuterer nevrobiologiens fremste ekspertise og drøfter trinn for trinn problemene knyttet til gjeldende tolkninger. Hvordan er det for eksempel, når disse tolkninger skulle være rette, er de da ikke også “online-simulering av virkeligheten som hjernen aktiverer så fort og umiddelbart at vi hele tiden holder den for ekte…” og dermed verdiløse?

Nevrobiologiens fremste og harde problem har mange eksistensielle nivåer og ikke minst følger for det å være menneske. Er ikke for eksempel rettsvesenet basert på at vi til en viss grad kan styre våre handlinger, og at vi ikke bare er en pakke med determinerte nevroner? Skaftnesmo klarer å lede leseren på en nesten slentrende måte gjennom villniset av filosofiske og vitenskapelige kontroverser ved å løfte betraktninger som man gjenkjenner fra Rudolf Steiners Frihetens filosofi over i en aktuell, tidsmessig form, plantet på et solid naturfaglig grunnlag. Pirking i tapetene uten luftige og new age-prega snarveier her, altså.

Man skulle ønske en eller annen Bill Gates fikk oversatt boken til alle verdens språk og delte dem ut på alle gatehjørner. Kanskje verden kunne stoppe opp i en slags tenkning over tenkningen og få seg en liten aha-opplevelse i møte med eksistensens mest påtrengende forklarings-gap?

Boken hadde fortjent et omslag og en design som synliggjør at dette er en svært aktuell, moderne og engasjerende liten trykksak som kan røve nattesøvnen fra alle som er opptatt av hvordan i helsikke en pakke nevroner plutselig kan bli seg selv bevisst og utføre styrte handlinger. Giddalaus forlagshåndverk til tross: dette er utvilsomt årets mest tankevekkende bok?

Løp og kjøp!

• Flere anmeldelser av Trond Skaftnesmos bøker…

Den ellers klokkjefta, vittige og unorsk skamløse Arab ønsker å forby internetporno! “Det er selvsagt ikke farlig å se på kjønnsorganer. Det er ikke kvalmende å se på kjønnsorganer. Det er deilig å kjøre fort også…” [Aftenbladet 11. februar 2011] – men altså: farlig! Vi snakker ikke om farlig kvinneundertrykkelse, farlig kvinnemishandling, farlig menneskehandel, nei nå har vi altså fått for oss at vi vil vi forby farlig avhengighetsskapende “filma prostitusjon” på internet!

Arab, du er jo egentlig min helt! Mitt lørdagsgodt! Et lørdags-Aftenblad uten Arab er som en fisk uten sykkel. Og så dette! Opprydning i den vanlige manns og kvinnes soverom? Hallooo!? Fokus, mann!

Dette kan du gjøre for ikke å miste heltestatusen:

Skriv om den avhengighetsskapende prostitusjonen som gjennomsyrer samfunnet. Jeg mener den nedbrytende prostitusjonen som gjør det stuerent å utføre en hvilken som helst langtids-svinehandling for penger og prestisje. Jeg mener all den godt lønna kavingen med albuene som prøver å gjøre alle andre til tapere, all offentlig godkjent fordumming som raderer de siste restene av anstendighet og samfunnsansvar ut av folks kåte sjeler, jeg mener alt som gjør det lønnsomt å være snylter, som gjør det kult å være drittsekk.

Her kommer mitt forslag på fanesaker som du og dine skrivende kollegaer bør ta for dere:

• Forby reklamefolk!
  Lås inn den trendy og fippskjeggete overklassen med nyspråklige jobbtitler som inneholder ord som “kommunikasjon”, “idé” eller “kreativ” for å kamuflere at de egentlig bare prostituerer seg for å få vanlige mennesker til å drikke mer sukkervann eller for å få noen til å tro på julenissen som de heller ikke har godt av.
• Forby oljefolk!
  Det er de overvektige mannfolkene som mot bedre viten bedriver miljøkriminalitet i global skala, til dels i kjærlig samkvem med korrupte diktatorer, så lenge de lønnes tre ganger høyere enn alle de som tar samfunnsansvar.
• Forby finansfolk!
  Det er gutta med de svarte testosteronbilene som lever på andres verdiskapning og som av en eller annen merkelig grunn nyter respekt for sine lurendreiepipperier som skaper finanskriser og sosial elendighet med noen tiårs mellomrom.

Hvis dette ikke skulle være farlig prostitusjon, så vet ikke jeg…

Og den finnes ikke bare på film på internet.

Så selv om jeg hadde vært troende antroposof og steinerfrelst, ville bevegelsens (steinerskolebevegelsens, min anmerkning) måte å takle kritikk på vært nok til å holde meg unna…

Tro og frelse. Ikke akkurat et forsøk på å flørte med de titusener av vanlige folk, akademikere, spesielt lærere, engasjerte mennesker som bevisst valgte Steinerskole for sine barn. En kobling mellom Steinerskole og søndagsskole/tungetale/overtro/kvakksalveri – liksom bare en litt vittig halvsetning, haha – men i realiteten reinspikka hersketeknikk fra Ida.

At ikke alle oppfatter Steinerskolen som en religiøs skole, men snarere omvendt, som en skole med færre prefabrikkerte tankesett, har jeg prøvd å utdype i et tidligere blogginnlegg, dette skal jeg derfor ikke gå nærmere inn på her igjen. Dagens lille innlegg skal vies en liten analyse av den hersketeknikken som det gis metervis av spalteplass til i nevnte publikasjon som har “humanisme” og “frie tanker” i navnet sitt og som sine fanesaker.

Videre i det ovenstående sitat fra Ida Jackson:

Etter at jeg skrev om dette på bloggen min i fjor høst, ble jeg anklaget av en anonym antroposofblogg for å være et dekknavn Kristin Sandberg bruker for å forsvare seg i sosiale medier. Det sier litt om nivået på angrepene.

Pussig: kan en blogg anklage? Vel, uansett, den ukritiske leser skal tydeligvis forledes til å tro at tilhengere av Steinerskolen slenger med usakligheter på anonyme blogger fordi de ikke tåler at Ida Jackson hadde ment noe om dem. Det er det som står her.

Men hva er det som skjules med det enkle trikset som består i å unnlate å oppgi kilden og opplyse om hvor man finner den anonyme bloggen?

Man hindrer leseren i å finne ut at dette er en perfid triksing med sannheten som skal ramme et komplett, offentlig godkjent, sånn noenlunde velrenommert skoleslag under beltestedet. Bloggen som Ida Jackson henviser til er undertegnede sin blogg som du leser akkurat i dette øyeblikket! I lihet med andre samfunnsbloggere, eller denne bloggen, NRK-beta og journalister er jeg en forsvarer av mulighet for anonymitet på internet. Steinerkritikerne benytter seg flittig av anonymitet i media, ikke sant, Jan Hansen, Lise M. Berg osv, osv? Anonymitet kan være en hendig måte å unngå trakassering på osv. Jeg hadde unngått utrolig mye trøbbel, om jeg hadde valgt å skjule min identitet og blogget anonymt! Men blogginnlegget som Ida Jackson insinuerer for å være en anonym, smussbefengt, halvkriminell “anklage”… står under fullt navn, med angivelse av adresse, portrett og link til e-posten. Det var bare personnummeret som manglet, Ida! Jeg tviler på at dette kan ha gått Ida Jackson hus forbi, hallo, hun blogger like intenst som jeg pusser tennene, selvfølgelig vet hun slike ting!

Men vent nå litt, kjære skribent! Det kan jo være en helt annen blogger som har slengt med leppa. Hvorfor innbiller du deg at det er akkurat deg hun mente var en halvekkel og anonym sleiping som kommer med “anklager”?

Vel, her er trolig oppklaringen: Jeg falt en gang for fristelsen å analysere mangelen på etterrettelighet som steinerkritikken blir fremført på fra en viss kant, og analyserte den personlige motivasjonen som ligger bak angrepene. Dette resulterte blant annet i et kort innlegg om en kommentar som Kristin Sandberg hadde skrevet på Ida Jackson sin blogg. I Sandbergs kommentar takker hun sin tidligere elev ved Steinerskolen i Moss for at hun aktivt hadde sluttet seg til krigen mot ondskapens akse. Det interessante som skjedde i kjølvannet av vårt lille innlegg er følgende: Pappaen til Ida Jackson iler til og avslører at man i Moss levde i den villfarelse at undertegnede lille meg måtte ha trodd at Kristin Sandberg skjulte seg bak psevdonymet Ida Jackson. Bla, bla, bla, altså ekstremt mye og komplett virrvarr på roteloftet!

Pappaens ridderlige opptreden – forsøket på å hjelpe sin pode i nød på internet – gjør det tilstrekkelig nærliggende å tro at artikkelen i Humanist skal sverte undertegnede: pappaen beviser at han hadde misforstått hele greia. Og når vi da i tillegg ikke kjenner til bloggere som anonnymt går i bresjen for de litt sære folka i det litt rare skoleslaget, vel, da er det helt opplagt: humanist-tabben skyldes enten utilgivelig blodtåke i hjernebarken eller ditto uredelighet og simpel hersketeknikk.

Eller var norskundervisningen på Steinerskolen i Moss ikke helt på høyde med dagens krav den gang? I dag burde vi kunne enes om at også et blogginnlegg må kunne fylle visse krav: fakta bør kunne spores sånn noen lunde, og meningsytringer bør kunne bestå av litt mer enn skrikende følelser.

Det letteste er selvsagt harselas som henger i løse luften, men det blir hverken blogg, debatt, humanisme eller frie tanker av slikt.

Skole: På grunnskolenivå (1 til 9) er jeg for å forby alle andre aktører enn det offentlige, det være seg Steinerskoler eller eksplisitt religiøst orienterte skoler. Når det kommer til det som deretter skjer i utdanningssystemet, er jeg tilhenger av fullt frislipp. Den som vil bli en eksepsjonelt flink pianist, må få lov til å utvikle sitt talent på videregående. Liksom fotballspillere, sjakktalenter og potensielle matematikkgenier må få lov til det, i nøyaktig det undervisningsmiljøet som passer dem best.

Uttalelsen stod å lese i Klassekampen den 30. desember 2010 under tittelen “Hvilke saker bør egentlig norsk venstreside befatte seg med? Opprydding til venstre”.

Forbud som instrument for å få oss alle like lykkelige og frelste går ikke av moten.

Helt siden en viss mann med bart ryddet opp i slutten av 30-årenes Tyskland, bobler det med jevne mellomrom opp krav fra folkedypet om å forby pedagogiske alternativ: flertallet, den til enhver tid dominerende vitenskapelige moten eller byråkratiet vet best hva som passer for deg, hva du bør like, hva du egentlig har godt av!

Hvor kommer menneskeforakten på venstresiden ifra? Kravet om likretting, angsten for annerledesblomstene, frykten for høyttenkning? Denne fundamentale mistroen mot at alle andre enn akkurat du selv er i stand til å føre et ansvarlig liv? Så mange år med FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – og ingenting lært?

Det nye i Rønsens forslag er at det skal være greit å utvikle seg og sitt talent fra og med 10.klasse. Og hva utvikler vi fra 1. til og med 9.klasse, Arild?