OMNE VIVUM EX VIVO

Skolen er i krise. Mange elever ramler av lasset. Resten kjeder vettet av seg. Lærerne er blitt vandrende helpdesker[1] som sliter i konkurransen med nye medier, med sosial status og med et knusktørt byråkrati. Den fordums nyskapende Steinerskolen og andre pedagogiske friskuser er på ingen måte forskånet fra dette forfallet. I denne artikkelen resonneres det litt rundt skolens kultur og lærerens rolle i en tid der skolen står blottet for mening.

Du gode tid!

Det hender at en lærer må flytte store, tunge kasser, bunker med bøker, stoler eller lignende. Da hender det gjerne at læreren nærmer seg en dør med sin tunge last, har hendene fulle. Elevene ser på læreren, da skjønner de sikkert at man trenger en hjelpende hånd?! Man nærmer seg, ingen åpner. Man klarer å lirke opp døren med en lillefinger for å smette innenfor før døren går igjen. Og da er det at dette som skjer: eleven oppdager at læreren har åpnet døren og spaserer igjennom, kongelig i midten, med den største ro!

I Aftenposten onsdag 18. januar 2012 leser vi at det er flere som er bekymret for skolen. Og når en psykologiprofessor og forskningsdirektør ved Atferdssenteret formulerer denne bekymringen, høres problemstillingen ikke fullt så grinebiterskt ut: «Flere enn 36.000 nordmenn under 30 år lever enten på varig uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. I perioden 2000 til 2009 har antall unge uføre i alderen 18 – 29 år økt med 41 prosent samtidig som det har blitt betydelig færre i resten av befolkningen opp til 60 år. […] Det er ikke lenger nok å kunne mekke og skru. I industrisamfunnet kunne du jobbe på fabrikk og var ikke avhengig av å fungere sosialt. Dagens kunnskapssamfunn stiller helt andre krav. Du skal kunne omgås arbeidskollegaer, sjefen, ta imot kritikk og ikke minst forholde deg til kunder. Går du inn i en butikk i dag, er du heldig hvis de bak disken slår av mobilen for å snakke med deg, poengterer [psykologiprofessor og forskningsdirektør] Ogden. Han mener barn og unges psykiske helse og manglende sosiale evner er et underkommunisert og underprioritert tema i hele utdanningsløpet.»

Eller tidsbilde nummer to: det har vært ferie. Lærerne har tatt en velfortjent pust i bakken. Men det hender også at noen blir syke i ferien. Alle blir syke i ny og né, og i blant er man ‘heldig’, blir utilpass, og må få fri noen arbeidsdager, mens andre ganger er skolen ‘heldig’, og den ansatte blir syk i ferien eller i helgene. Flaksen er statistisk sett sånn noenlunde normalfordelt, tror vi. Men er den virkelig det? Nei, når man blir syk i ferien, kan man avspasere den tapte ferien i skoletiden. Har du gått glipp av en velfortjent rekreasjon, har du et lovlig krav på å ta denne igjen når skolen er i gang igjen.

I Aftenbladet av 12. november 2012 stiller Morten Strøksnes spørsmål om vi i dag innerst inne forventer at det offentlige har ansvaret for vår lykke. «Det er tre generasjoner siden vi var en fattig nasjon av hardføre bønder og fiskere. Vi er blitt noe helt annet. Der klientrollen tidligere var forbundet med ubehag, kommer nå ubehaget om vi ikke får vår del av kaka i form av støtte fra det offentlige.»

Ingen vil velferdsordningene til livs, og selvsagt åpner vi gjerne dørene for våre elever i aller videste forstand. Dette er altså ikke en helt vanlig harselas – de aller, aller færreste tingene var bedre før! Men noe har forandret seg! Ville Jens Bjørnebo ha avspasert tapt ferie? Ville Jørgen Smit rolig ha satt seg ned for å ha friminuttet og kaffen sin i fred, i stedet for å greie opp etter nettopp å ha blitt vist fingeren med utropet «Føkk juuu!»? Hadde Dan Lindholm latt være å bry seg om den myglete appelsinen på gulvet i klasserommets hjørne siden appelsiner ikke står i noen stillingsinstruks? Noe har forandret seg i våre hoder, og for noen av oss kan det virke som ett eller annet ganske sentralt har gått tapt.

Å danne hele mennesket i rammen av en 97,2 prosents stilling

I det offentlige rom diskuteres nå altså om skole bør være mer enn kunnskapsmål, karakterer og karrieremuligheter. Kan skole være en arena der blant alt det andre viktige også oppmerksomhet, høflighet, våkenhet, sosiale antenner, hensyn og folkeskikk – eller helt vanlig dannelse – pleies? En skole for hele mennesket? Liksom?

Mens avisene altså drøfter det problematiske ved at vi oppdrar barn som riktignok kjenner sine rettigheter, men som har vanskeligere og vanskeligere for å la seg utfordre faglig og sosialt, og mens de samme avisene ukentlig har oppslag om at den voksne majoritet helst blir klienter som trenger jobben for å sikre seg den nødvendige kaken i form av «støtte fra det offentlige», er det mange av oss nostalgikere som lurer på om det er nettopp her steinerpedagogikk kunne ligge noen meter foran den offentlige utviklingen: Steinerskolen hadde en gang en aura av genuint engasjement hos de voksne på den ene, og dannelse av hele det unge mennesket på den andre siden. Var det ikke noe sånt som fikk oss til å velge Steiner fremfor alle Hernesene, Djupedalene, alle Kristinene, Solhjellene med den utstrakte kunnskapsløftingen og kunnskapsmålingen som har gitt oss en hærskare av timetellende, skjemautfyllende, i møte sittende lærere som huker av kunnskapsmål fremfor å drive med kunsten å undervise? Danne hele mennesket? I rammen av en 97,2 prosents stilling? I 45-minutters-økter?

Til slekt og venner, til tilfeldige samtalepartnere i selskaper, sier jeg gjerne at jeg ville foretrekke en dårlig Steinerskole fremfor en veldreven offentlig mønsterskole for mine barn, rett og slett av den grunn at den har et spirituelt menneskebilde i bånn, og selv om den enkelte ansatte muligens ikke har noe forhold til Steiners pedagogiske visjoner, så vil disse uansett skinne igjennom og prege alle valg og prioriteringer i organisasjonen. Jeg vil heller at mine barn i mangel på gode pedagoger klatrer i trær med en vikar, enn at de må dokumentere sin skoledag med en iPad for å nå dagens kunnskapsmål i digitale ferdigheter i regi av en kul PhD fra Blindern. Men på tross av alt det gode som ligger i bånn i Steinerskolen: Steinerskolen er ikke lenger et fyrtårn i samfunnet. Også vi er blitt lønnsmottakere og timeplanarbeidere, og elevene våre utfordres i mindre og mindre grad utover formalkravene. Noe svært sentralt har avgjort gått fløyten.

Hva ville doktoren ha gjort?

For noen år siden kom kravet om at videregående skole måtte ha et visst antall timer religion på timeplanen for å kunne godkjennes. Enkelte Steinerskoler ryddet da straks bort kule håndverksfag, den engasjerende dramaperioden og så videre, og erstattet disse med den lovpålagte religionsundervisningen. Nå kan religion sikkert være et engasjerende emne og det undervises garantert på inspirerende måter på mange av våre skoler. Men slik som det lagt opp til fra myndighetenes side, står vi alltid i fare for at de pålagte 45 minuttene kan oppleves som ensbetydende med å gå på Wikipedia og holde PowerPoint-innlegg om de skurrile vrangforestillingene som lever hos dem som serverer kebab og vasker våre gulv. Jeg sier ikke at det er noe galt med religiøsitet. Jeg mener bare at om juristene i Utdanningsdirektoratet pålegger skolene å bruke hundrevis av timer til å «innhente digital informasjon om og presentere aktuelle spørsmål som opptar mange hinduer»[1], så finnes det bare ett passende uttrykk for dette: tidsøde!

I mitt stille lønnkammer stilte jeg derfor Jørgen Smit, Dan Lindholm og Jens Bjørneboe og andre størrelser fra Steinerskolens historie spørsmålet hvordan denne utfordringen kunne vært løst på en Steinerskole. De var ikke lett å få i tale, men det er unektelig vanskelig å tenke seg at disse bærebjelkene fra steinerpedagogikkens storhetstid hadde gjort noen formalkrav fra Utdanningsdirektoratets juridiske avdeling til en konkurranse i å overoppfylle byråkratenes trendy påfunn.

Hadde de kanskje nettopp ikke avskaffet drama? Men for eksempel fremført greske tragedier, som en av mange forskjellige muligheter? Hvor mye etikk, religion og livssyn kunne ikke en slik periode behandle på en livsnær, eksistensiell og engasjerende måte? Hva om kulisse-arbeidet var utført som et prosjekt i arkitektur- og/eller teaterhistorieperioden? Hva om samfunnsfag og historie ble trukket inn når man behandler drama fra demokratiets vugge? At plakater til skuespill ofte lages med kulepenn i et friminutt dagen før premieren, virker uforståelig på en Steinerskole, når alternativet kunne vært et dypdykk i plakatkunst og billedbehandling, altså en tverrfaglig øvelse i kunst- og dataundervisning.

Hva med et årlig prosjekt for hele videregående? Skal man løfte drama fra ungdomstrinnsnivå til et engasjerende prosjekt sammen med snart voksne mennesker, kan man tenke bredere. Felles undervisning i historie og/eller teaterhistorie, ordets kunst, kunsthistorie med anknytning til det store dramaprosjektet? Deretter: VG1 kunne for eksempel få praktiske støtteoppgaver, drive med budsjettering og plakatkunst i datatimene, VG2 lager kulissene og blir proffe i belysningens kunst, VG3 står på scenen… Eller noe lignende? Arbeidsgrupper, studiegrupper, foredrag, studiereiser? Tre måneder med innleide entusiaster fra byens teater, reklamebyråer eller fra universitet, og til slutt en fremføring på en kul scene i byen?

Hvem hadde ikke husket dette for resten av livet fremfor PowerPointen om «hovedretninger innen norsk og internasjonal humanisme fra 1930-tallet til vår tid» eller «drøfting av syn på kjønn og kjønnsroller hos noen filosofer»[2]?

Det vites altså ikke – men kanskje Steinerskolens store foregangsmenn hadde tenkt litt mer sprelsk enn det man gjør når man rutinemessig puster i 45-minutters økter.

Følelsesvarme og søppelplukking

Nå kunne man skylde på kunnskapsløftingen og uvitende statsråder. Det som dette bidraget imidlertid vil lede oppmerksomheten mot, er en bitte liten, nærmest usynlig, men ikke desto mindre tragisk språkforvirring som kan være en medansvarlig årsak for – eller følge av – den falmende fyrtårnrollen og det stagnerende elevtallet som vi nå opplever: vi bruker ordet ledelse der andre bruker begrepet administrasjon! «Vi trenger en daglig leder, helst med bakgrunn fra skole. Interesse for steinerpedagogikk er en fordel», sier vi! Dermed mister vi fokus på det viktigste: at en kulturinstitusjon ikke bare kan administreres. Jeg mener ikke at arbeidsrett, HMS, protokoller, referater, arbeidskontrakter, lister, rundskriv, styremøter og økonomi ikke er viktige. Men dette er rent administrative verktøy, kontorfunksjoner – dette er ikke ledelse. Ledelse holder på med navigasjon, nytenkning, idéer, begeistring, med å skape samhold og gnist, fornying, forbedring, endring, og viktigst av alt på en Steinerskole selvsagt: en leder må ha lange tentakler ned i den steinerske pedagogikkens pulsåre, få med seg hva som skjer av waldorffornyelse på kontinentet, få med seg dagens offentlige debatter og bevege seg i miljøer der pedagogisk utvikling skjer. Så kan lederen få hjelp av administrasjonen, men av administrasjon oppstår det ikke ledelse.

I 1859 avgjorde Louis Pasteur striden om såkalt «spontan generasjon» da han beviste at hvite makk ikke spontant kan oppstå fra dødt kjøtt, eller at ål ikke– pling – kunne oppstå av mudder! Men på mange måter er dette noe vi fremdeles tror på når vi i Steinerskolen sier at kollegiet er den egentlige kilden for den steinerpedagogiske impulsen, at store pedagogiske idéer kan oppstå når femti kollegaer sitter i ring lenge nok hver torsdag ettermiddag. «Omne vivum ex vivo» beviste Pasteur, alt liv stammer fra liv, eller «Von nix kommt nix!», som man finformulerer på kontinentet. Og store idéer, inspirasjon, nyskapning, steinerpedagogikk oppstår selvsagt heller ikke spontant fra ingenting: det må tilrettelegges for en viss smitte fra dem som har tråkket opp noen spennende stier før oss.

Administrasjon kan sørge for at noen blir satt til å plukke myglende appelsiner fra gulvet, men ledelse sørger for at de ikke havner på gulvet på skoler som har dannelse av hele mennesket som sitt viktigste prosjekt.

Det er svært mye trygg og god administrasjon rundt om i landet, mye av vår administrasjon, som altså bærer den skjebnetunge betegnelsen ledelse, er veldig bra. Dette lille bidrag gir bare uttrykk for at enkelte av oss opplever at vi administrerer mer enn at vi navigerer etter stjernene.

Dette er altså ikke en artikkel om ledelse. Om ledelse er det skrevet svært mye morsomt og fryktelig mye begeistrende, blant annet i Jan Carlzon «Riv pyramidene». Det er han som var konsernsjef i SAS fra 1981 til 1993 og forvandlet SAS et av verdens beste flyselskaper. Han er kjent for nytenkning og fokus på kundene, og for de tingene som vi kaller flat struktur og Empowerment. Han skriver at det ikke er lett å forandre seg fra administrator til leder, og som mener at lederen må være «en pedagog, en følelsesvarm og inspirerende person», et menneske som «kan finne helheten, finne målet og vise retningen […] som kan lede mot målet, bygge opp et målesystem som garanterer at man beveger seg i riktig retning – kort sagt: skape forutsetningene for at virksomheten skjer, i stedet for å gjøre den selv. Det dreier seg om å skape et miljø der menneskene er trygge og våger å utnytte det ansvaret og den myndighet de blir betrodd.». Hvordan det skapes grobunn for ledelseskultur, har kanskje ingen beskrevet mer engasjerende enn Ingebrigt Steen Jensen i «Ona fyr». En tredje bok bærer tittelen «Begeistring!: om engasjerte medarbeidere og inspirerende ledere» som jeg utelukkende kjøpte fordi den hadde en deilig gulfarge, og selvsagt fordi tittelen virket så milelangt unna titler som for eksempel «Ledelse og teknologi: innføring i organisasjon og ledelse for skoler» og lignende boktitler som er med på å fordype denne fatale språklige villfarelsen som er gjenstand for denne artikkelen. Dessuten hadde boken blant annet følgende overskrift: «Lederen må kunne plukke søppel!», hvilket med fem ord formidler at ledelse er å gå foran, og ikke en person som forteller hva alle de andre endelig burde kreke seg til å gjøre.

Dette lille bidrag vil den lille språkfella til livs som er i veien for å gjøre Steinerskolen igjen til et korrektiv i samfunnet, noe som man legger merke til fordi elevene holder dørene åpne for sine medmennesker, og der lærerne blir friske av å utføre sitt inspirerende samfunnsoppdrag.

Jeg gleder meg til den dagen jeg blar opp Tidsskriftet Steinerskolen og finner følgende stillingsannonse: «Vi søker en idérik leder med begeistring for Steiners banebrytende impulser, og med forståelse av hvordan disse kan transformeres etthundre år etter hans tid og på tross av Utdanningsdirektoratets jurister. Vi søker etter deg som kan navigere etter stjernene sammen med kollegiet og som trives i et miljø preget av nytenkning og dristig utvikling.»


[1] Kunnskapsmål fra Læreplan i religion, livssyn, og etikk

[2] Fra samme læreplan

Reklamer

En kommentar om “OMNE VIVUM EX VIVO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s