PRIVATISERT HELSE

I dag er min sønn og jeg på sykehuset i Lørenskog for å sjekke nyrefunksjonen hans. Vi er ikke redde. Vi vet at det går greit, nesten uansett. Men det er ingen selvfølge.

I Norge har vi nettopp lagt grunnlaget for en ny periode for regjeringssamarbeid, hvor samarbeidspartnerne i regjeringen har programforpliktet seg til å jobbe for privatisering av helsetjenester i Norge.At det finnes partier i Norge som jobber aktivt for å undergrave denne felles forpliktelsen, er hoderystende. Det finnes ikke en akseptert bedre teoretisk modell, og det mest kjente helsesystemet som baserer seg på private aktører og forsikringer er sykt dårlig.

Kronikken stod i Klassekampen 23. januar 2019
Forfatter: Morten  Jerven, Morten  Jerven, professor i utviklingsstudier ved NMBU, mortenjerven@gmail.com
Gjengitt med velvillig tillatelse

I USA er det farlig å bli syk. Systemet er dyrest i verden. De bruker dobbelt så mye penger på helse per innbygger som i Norge, og tre ganger snittet i OECD. Som økonom har jeg også studert dette systemet som selve kremeksemplet på hvordan såkalte ‘principal-agent-problemer’ gjør det så dyrt: Den som betaler, forsikringsselskapet, har null informasjon. Pasienten som skal få behandlingen vet ikke hva som trengs, mens legen som jobber i en institusjon som tjener penger på å operere, skanne og medisinere tar beslutningen.

For dem som har bodd i Norge hele sitt liv, er dette vanskelig å forestille seg. Jeg jobbet en stund som professor i Canada og hadde en veldig god tannlegeforsikring. Jeg fant aldri en tannlege jeg kunne stole på. De tittet en gang på forsikringspolisen min, og anbefalte så boring, kroner og bruer i kjeften min så lenge forsikreren betalte.

I Høyres program kaller de dette ‘fritt behandlingsvalg’. Om du noen gang har blitt utsatt for dette, kan jeg love deg at du lengter tilbake til et system der legens eller tannlegens insentiv er å ta nøkterne og rettferdige beslutninger. I et sykdomsøyeblikk er man ekstremt sårbar, og å «fritt» velge om man trenger en skan til 100.000 kroner, er ubehagelig. Det er også fort gjort å glemme at man egentlig betaler for den sjøl, fordi forsikringspremien er betalt av din egen lønn.

Da min sønn var seks måneder gammel dro vi til USA for et gjesteprofessorat. Jeg ringte min canadiske forsikrer i forkant og tegnet en ekstra polise for helse under reise. Vi hadde vært i USA i tre uker da sønnen min fikk høy feber, som i løpet av kort tid ble ledsaget av oppkast. Vi hastet til et legekontor, der det raskt ble påvist urinveisinfeksjon. Han var så ung og feberen så høy at vi ble sendt rett på sykehus og fikk en seng der. På veggen hang det en knallgul telefon. I det legene skulle sette antibiotika intravenøst, ringte telefonen. Den var til meg.

I andre enden av røret satt forsikringsselskapet. Akkurat i det øyeblikket da to helsesøstre holdt min seks måneder gamle sønn nede for å finne en blodåre diskuterte jeg ‘fritt behandlingsvalg’ med min forsikrer. Jeg husker bare at jeg sa «it is ok, it is ok» noen ganger før jeg la på røret. Litt etter kom en dresskledd dame inn og ga legene grønt lys for å fortsette behandling. Jeg hadde dekning. Vi ble utskrevet med en regning på litt over 150.000 dollar, altså litt i overkant av en million kroner, men den tok forsikringsselskapet.

Seks uker etterpå hadde han akkurat de samme symptomene, og vi var i det samme rommet igjen. Telefonen ringte og denne gangen var beskjeden klar: «You do not have coverage». Deretter hørte jeg ordene som den jevne amerikaner med forsikring frykter mest av alt å høre, nemlig «pre-existing condition».

Det betyr at forsikringsselskapet hevder at dette var et sykdomsforhold man allerede hadde før man tegnet forsikringen. Som om man prøver å tegne mobilforsikringen dagen etter at man har knust skjermen.

Lang historie kort, så måtte jeg fram med kredittkortet før de ga sønnen min febernedsettende. Regningen kunne slått familien konkurs, men etter fire måneder med iherdig brevskriving trakk forsikringsselskapet seg og betalte allikevel. Å måtte slåss med et forsikringsselskap for å unngå konkurs mens man bare vil gi omsorg til barnet sitt unner jeg ingen. Vi ble tvunget til å forlate USA. Selskapet sa opp polisen, og ingen andre ville forsikre oss. Til slutt flyttet vi hjem til Norge. Sønnen min har vært frisk siden, og i dag sjekker vi bare at alt fortsatt er i orden. Å kunne stole på at om man er så uheldig å bli alvorlig syk, så får man hjelp, setter vi veldig høyt. Men det er ingen politisk selvfølgelighet. Den siste tids endringer i abortloven viser at slike rettigheter må kjempes for.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s