DERFOR MÅ VI PRATE OM TREGRENING

Eksisterer det utdaterte forestillinger omkring organisering, ansvar og ledelse i Steinerskolen? Opplever vi samtidig en berøringsangst med Rudolf Steiner?

I dette bidraget skal det forsøkes å ta stilling til følgende tre spørsmål: Hvorfor må vi snakke om tregrening? Hva kan Rudolf Steiner ha ment med tregrening? Kan Steiners analyser tilføre vår tenkning om organisering av kunnskaps-virksomheter noe nytt?

 

 

Hvorfor må vi snakke om tregrening?

Tregrening omtales i dag ofte som noe som Rudolf Steiner har prøvd ut i praksis, og som har vist seg ikke til å fungere. Tregrening omtales som foreldete teorier, bygget på en svermerisk analogi til menneskekroppen. Tregrening karakteriseres som noe som ikke passer inn i vår moderne, opplyste verden. Og det mest slående trumfkortet som kan stoppe samtalene om Steiners sosialimpuls, det er påstanden om at tregrening kolliderer med myndighetenes krav til ansvarlig skoledrift.

Vi må altså prate om tregrening for å finne ut om vi bare har vært for late i omgangen med Steiners begrepsverden, og om vi endelig bør sette hele Steiner litt seriøst på testbenken, eller om det er på tide å glemme hele pakka.

Og så er det en annen grunn som tvinger oss til en alvorsprat om tregrening. Og den har noe med vår legitimitet som Steinerskole å gjøre:

Når en lærer mener at Bibelen gir viktige føringer for oppdragelsen, så velger hun gjerne et yrkesliv i en kristen skole. Mener man at fru Montessori har sett lyset, så velger man helst en Montessori-skole som arbeidsplass. Har du funnet ut at det er viktig for våre barn å vokse opp i et internasjonalt miljø, så velger du kanskje en karriere i en internasjonal skole.

Men hvorfor i helsikke velger man å jobbe i Steinerskolen?

Det er sikkert mange som tenker noe slikt som: «Steiner har overrasket meg med mange verdifulle utsagn, og jeg har en følelse av at Steiner henter innsikt fra én og samme kilde – altså at Steiner etter all sannsynlighet ikke bare blender oss med løsrevede, usammenhengende påstander om det ene eller andre som ikke henger sammen, men at hans totale prosjekt fremstår som en viss helhet.» Mange steinerskolefolk som har gravd litt i Steiners verk, mener at dette med antroposofien kan ha noe for seg.

Dersom vi med et kritisk blikk ser på vårt eget arbeid med det antroposofiske tankegods – som tross alt i vesentlig grad er grunnlaget for hele steinerbevegelsen, og dersom vi mener at Steiners verk har en viss indre sammenheng, så kommer vi ikke utenom å spørre oss: Hva er det egentlig med denne Steiners forbaskede tregrening som var så ekstremt viktig for ham? Er det virkelig så lett å avfeie denne som et umoderne påfunn, fjernt fra en realistisk oppfatning av hvordan samfunnet er skrudd sammen – slik som det svært ofte blir gjort fra mer eller mindre offisielt hold i steinerskolebevegelsen i dag?

Jeg mener at Steinerskolen bekvemt kan overleve med en god andel medarbeidere som bare plukker hyggelige enkelt-konsepter fra steinerskolenes praksis og tradisjoner uten å grave dypt i begrunnelsen for denne praksis. Men de som har et intellektuelt, granskende, kritisk forhold til Steiner, og som etter hvert har en opplevelse av at hans verk i store trekk er koherent og en uuttømmelig skattkiste for nye innsikter, vil imidlertid – stilt overfor et spørsmål om sosial tregrening – med en viss nødvendighet føle at de kanskje må forske litt mer, før de kan gi den på båten med en viss anstand i behold.

Du er ikke matematiker eller fysiker så lenge du tviler på om den pytagoreiske læresetningen stemmer like godt for store og gule trekanter som for små og røde trekanter. På samme måte er vi ikke legitime representanter for Steiners pedagogikk, så lenge vårt forholdt til Steiner er begrenset til begeistring for adventspiraler, hovedfagsundervisning og annen hyggelig praksis og tradisjon.

For den grublende steinerpedagogen er det altså minst to gode grunner for å spørre:

 

Hva kan Steiner ha ment med tregrening?

Dette spørsmålet er er selvsagt en alt for stor og omfattende problemstilling til å kunne utgrunnes i en liten artikkel, men vi skylder dette vanskelige tema et lite forsøk.

Min tolkning – og dette skal jeg prøve å begrunne etter hvert – er at tregrening ikke er å forstå som en organisasjonsmodell. Tregrening er ingen oppskrift. Tregrening er ikke tenkt som en struktur som får alt til å fungere når man har laget noen tilsvarende vedtekter eller noe slikt.

Men det er mange som forventer av tregreningstankene, at de skal fungere som en organisasjonsmodell. Og siden denne modellen ikke enkelt lar seg presentere i en PowerPoint fra BI, kan man selvsagt lett bli forledet til å kalle tregrening for en svermerisk teori fra en slags esoterisk Reodor Felgen som levde for over hundre år siden.

Jeg oppfatter Steiner dithen at tankene om tregrening av den sosiale organisme, beskriver objektive sosiale lover. Ikke teoretiske modeller.

Slik som kjennskap til naturlovene kan forklare oss hvorfor en maskin ikke kan fungere etter planen, eller hvorfor en optisk linse ikke ga det ønskede resultat, slik beskriver Steiner de kreftene som virker i de ulike sosiale strukturene, og prøver derved å hjelpe oss å forstå hva som skjer når disse lovene ikke respekteres. Hvis fly ikke skal ramle ned, må vi kjenne de aerodynamiske lovene. Hvis vi skal organisere samfunn uten å fremprovosere konflikt, må vi følge visse sosiale lovmessigheter.

Er det lettere å forstå Steiner hvis vi et øyeblikk glemmer alt som har med forventninger om organisasjonsmodeller å gjøre?

Når vi leser Steiner med disse brillene, kan det fortone seg slik at samfunnet og mennesket fungerer på tre uavhengige nivåer, etter tre uavhengige mekanismer med sine ulike kvaliteter:

 

 

Det første prinsippet – behovsdekning

Dette område har med behovsdekning og økonomi å gjøre. I omtalen av dette feltet faller ofte begrepet broderlighet, og dette er begrunnet i det følgende:

Dette feltet i mennesket og i samfunnet berører de forholdene som må være i orden som en følge av at vi blir født inn i den fysiske verden: I det øyeblikk vi blir født inn i verden, har vi automatisk krav på mat, vi har krav på et tak over hodet, på varme og klær, og på å få dekket alle de andre basale behovene vi har.

I det du forlater mors mage har du automatisk krav på at dine behov blir ivaretatt uansett hvor mye du selv kan bidra, for eksempel i form av betaling.

Nå er det jo slik at behovene våre er ulike fra person til person. En syk, en handikappet, en stor, en liten person, en mann eller en kvinne, et barn og en voksen trenger ulike varer og tjenester og ulike mengder for å kunne leve et like godt liv.

I behovsverdenen – altså på området som har med økonomi, fordeling av goder å gjøre – gjelder altså ikke at alle skal behandles likt, men tvert imot: Vi har forskjellige behov, og når disse ulike behovene blir tilfredsstilt – altså her snakker vi om systematisk forskjellsbehandling – da kan alle ha det like godt.

Dette prinsipp kalles ofte for broderlighetsprinsippet, eller i denne morsomme karikaturen bare «Justice»:

 

På området som skal tilfredsstille våre ytre behov, fører anvendelse av likhetsprinsippet, som jo er kravet i rettslivet, til ulikheter.

 

 

Et utslag av dette broderlighetsprinsippet i vårt samfunn, er for eksempel at uansett hvor rik du er, uansett hvor ansett du er sosialt, uansett hvor selvforskyldt dette eventuelt er: når du faller og brekker lårhalsen, så kommer ambulansen, og helsevesenet tar hånd om dette. Slik er det ikke i alle samfunn. I det amerikanske samfunn, kan du miste hus og hjem, familie og jobb og bli hjemløs uteligger om din forsikring ikke vil dekke ambulansetransporten og du havner i en ukontrollerbar gjeldsspiral. Betraktet på denne bakgrunn er det ikke noen svermerisk, verdensfjern, esoterisk teori å forstå Steiner dithen, at dette behovsområde bør fungere etter broderlighetsprinsippet dersom det skal bidra til sunne sosiale forhold og ikke skape nød og konflikt.

Og da vi må ha et navn, og behovsdekning har mye med flyt av varer og tjenester å gjøre, med produksjon og transport, så blir det for enkelhets skyld ofte kalt for økonomi.

Konsekvensen av denne sosiale lovmessigheten er at fellesskapet, samfunnet, må innrettes på en måte som garanterer at dette økonomiske feltet kan fungere etter sine iboende broderlighets-krav med bare ett formål: å tilfredsstille våre berettigede behov. Slik at NAV kan hjelpe når du havner i nød, at ambulansen kommer når du er skadet, at brød finnes i butikken, at vann er i springen, at bussen kommer når du trenger den, og at medisiner produseres – ikke med tanke på milliardoverskudd for investorene og god plassering på Nasdaq – men med tanke på å kunne tilby det som samfunnet etterspør.

Dette var det ene av tre samfunnsprinsipper som inngår i Steiners samfunnsanalyse. Så enkelt? Trenger vi en Rudolf Steiner for å gjøre oss oppmerksom på dette?

 

 

Det andre prinsippet – likhet

Så har vi det politiske feltet, rettslivet, demokratiet. Her må likhetsprinsippet overholdes, hvis vi skal følge Steiners tankegang. På dette området – helt i motsetning til behovsfeltet – må vi være likestilte.

Dersom vi skal oppleve denne sfæren som sunn, må ingen andre krefter eller interesser virke enn lik rett. Vi har alle ulike behov. Men alle må ha lik rett.

Et simpelt eksempel for dette kan være trafikkregler: Det kunne jo være en morsom ide å hedre kongen og stortingsrepresentanten med å gi dem anledning til å kjøre på rødt som et tegn på vår respekt, i stedet for å dele ut kule medaljer eller blomster eller andre ting som skal fremheve deres status og for å gi dem anerkjennelse. Her ser man hvor meningsløst det ville være å fravike likhetsprinsippet på det rettslige område. Her ser vi at likhetsprinsippet ikke er en konstruksjon Steiner tar fra løse luften. Det er rasjonell innsikt som er tilgjengelig for alle, at overholdelse av denne loven skaper orden på dette rettslige feltet som enkeltmennesket og samfunnet er en del av. Likhetsprinsippet er en betingelse for at det på dette område i samfunnet ikke blir konflikt.

Likhetsprinsippet er selvsagt heller ikke Steiners oppfinnelse. Likhetsprinsippet forsvares jo overalt i dag, og allerede den franske revolusjonen har spilt blod for dette idealet. Det nye med tregreningen er dette nødvendige kravet om å kunne se at likhetsprinsippet kun gir mening på dette ene, sosiale feltet, og at det samme prinsippet – anvendt på andre områder i samfunnet, eksempelvis på åndslivet og utdanningssystemet, slik som i karikaturen – blir fullstendig meningsløst og fører med seg urett og konflikt:

 

Denne velkjente karikaturen illustrerer den konflikten som ligger i anvendelsen av likhetsprinsippet på det område der individenes individuelle posisjon skulle være rettesnor. Offentlig enhetsskole er – målt med tregreningens normer – å anse som et brudd på en elementær lov.

 

 

Det tredje område – individuell frihet

Det tredje område i mennesket og i samfunnet er åndslivet, kulturlivet, kunstlivet, utdanning, religion. Dette område har med våre holdninger å gjøre, med smak og behag, med individuelle preferanser.

På dette feltet må frihet være det rådende prinsipp som ikke må krenkes.

På dette feltet er vi også forskjellige, slik som vi er forskjellige på behovsfeltet. Men det er ikke de basale medfødte, naturgitte behovene som teller her. På det kulturelle feltet teller våre helt individuelle prestasjoner, tanker, innsikter, erfaringer, kunnskaper, forutsetninger, idealer, vår personlige smak og tro, og våre personlige overbevisninger. Her er det ingen ytre instans, ingen konger eller storting som kan ha grunnlag for å overstyre hva det enkelte individ står for.

Dette feltets ´naturlov´ er at ingen andre interesser skal ha makt over dine preferanser, dine smaker, dine overbevisninger og så videre, enn det som måtte påvirke deg i konfrontasjon med andre individer gjennom diskusjon, utdanning, samling av erfaring, innsikt.

Noen er kloke, noen er driftige, andre er motsatt. Noen liker jazz, noen liker klassisk: Like meningsløst som å la kongen få lov til å kjøre på rødt, ville det være å forvente at alle skal like Mozart eller Dolly Parton.

Det som har vist seg å være totalt meningsløst på det rettslige feltet (om vi ga kongen anledning til å fravike trafikkreglene ;-), gjelder altså i åndslivet: individuell frihet.

Dette er også grunnen for at Steiner kunne uttale: «Om jeg ble spurt om jeg er en ´individualistisk anarkist´, så måtte svaret være et ubetinget ja! Dere må unnskylde denne bemerkningen, men det er ufattelig med hvor lite forstand dagens regjeringer styrer verden. En ´individualistisk anarkist´ går i bresjen for at mennesket ikke skal hindres i å utfolde de ferdighetene og kreftene som ligger skjult i dets indre. Dagens regjeringer har ikke forstått denne nødvendigheten for individets krav. Dagens stater er avhengige av autoritet og bruk av makt.»[1]

På behovs- og på likhetsfeltet definerte Steiner seg – som vi nå kan forstå – selvfølgelig ikke som anarkist. Tregrening handler om å kunne skjelne disse sosiale grunnprinsippene, og å kunne se hvor de vi korrelerer med sjiktene i menneskets indre strukturer.

Klarer man ikke å skjelne disse, blir dette opphav til konflikt. Typiske eksempler på strukturelle overgrep gjennom krenkelse av frihetsprinsippet i ånds- og kulturlivet, er for eksempel den ulykksalige statskirken: Kjenn på den absurde ideen om at noen parlamentarikere skal sitte og votere over hvilken trosretning vi skal tilhøre, og dermed gjøre alle andre personlige overbevisninger annenrangs. Tanken om en offentlig enhetsskole er et like stort, grovt og statsautorisert overgrep som definerer én smaksretning som den foretrukne for alle barn fra alle ulike bakgrunner i hele landet, og definerer alle andre preferanser som litt lugubre.

 

 

Tre prinsipper – ett samfunn?

Når disse tre områdene i det sosiale skildres hver for seg, kan dette naturlignok virke noe banalt og innlysende. Hvem vil ikke ha likhet for loven? Og selvsagt ønsker alle å ha frihet i åndslivet, og frem til i dag har jeg ikke møtt et eneste menneske som ikke ønsker et anstendig økonomiliv!

Men så lenge vi sauser sammen begrepene, forblir disse idealene likevel bare fromme og diffuse forestillinger. Og det er nettopp her at – i min tolkning – Steiners prosjekt begynner.

Disse tre feltene, behovsfeltet, likhetsfeltet og frihetsområdet, er ikke å forstå som organisatoriske konstruksjoner. Det er ikke komitéer, ministerier eller personer. Disse tre funksjonsprinsippene er i alt og i alle, og samtidig. Men de krever å bli sett, skjelnet og respektert hver for seg.

Dette kan illustreres med noen eksempler. Ta for eksempel konseptet lønn.

I noen miljøer anser man lønn først og fremst som en nødvendighet for behovsdekning. Da har man for eksempel lønn etter behov: Steinerskolene på åttitallet, Camp Hill, De Grønne, Green Peace tenker mye i slike baner: ´Du skal selvfølgelig ha så mye lønn som du trenger for at du skal kunne arbeide og yte ditt beste hos oss!´ er tankegangen. Da belønnes ikke arbeidet, men du får så du kan leve et anstendig liv på denne kloden. Hele NAV er bygget rundt en slik refleksjon: NAV deler ut «lønn» i form av sykepenger, attføring, overgangsstønad, trygd. Altså: én side av konseptet lønn er broderlig utligning av våre naturlige behov.

I andre miljøer fokuserer man mer på at man ikke vil forskjellsbehandle medarbeiderne, at alle skal ha likt, og man vil unngå problemer som oppstår som følge av forskjellsbehandling. Der snakker vi gjerne om likelønn. Enkelte Steinerskoler har bevisst valgt likelønn. Kommunen har likelønn: Da jeg arbeidet som nattevakt i kommunen fikk jeg betalt for 7 timer og 59 minutter hver natt, ganget med en gitt timesats. Nøyaktig samme kronebeløp, ned på minuttet, likt for alle ansatte som har samme type stilling. Det var ingen som spurte om man var en god eller dårlig nattevakt, eller om man hadde individuelle behov som måtte tas hensyn til.

Helt annerledes kan det arte seg i det private. Der spør man ikke hva medarbeideren behøver for å leve. Man har heller ingen forestilling om at alle skal ha det likt. Tvert imot: Er du den rette kandidaten som eier eller styret har tro på, så kan du forhandle din lønn, og den kan gjerne være på 20 millioner i året, pluss fallskjerm og opsjoner dersom du kan skryte på deg at du er så god at du er verd disse millionene.

Lønn er altså ikke bare lønn – lønn er tre helt forskjellige ting som blir vektlagt ulikt hos forskjellige aktører: Lønn har et moment av behovsdekning i seg, men den har også et moment i seg der likhetsprinsippet er viktig. Samtidig oppleves det som urettferdig, hvis en udugelig medarbeider skal ha lik lønn som den geniale medarbeideren som betyr mest for virksomheten, og da kommer dette frie forhandlingsmomentet inn. Kanskje lønn burde inneholde alle de tre aspektene for å være rettferdig og i samklang med det komplette menneske?

Dette lille eksemplet skal illustrere at prinsippet broderlig behovsdekning, kravet om lik rett, og nødvendigheten av individuell frihet alltid er vevd sammen i alle saker og prosesser og vår oppgave er å kunne se når hvilket av disse prinsipp er styrende.

Broderlighetsprinsippet, likhetsprinsippet og frihetsprinsippet er også sammenvevd i tid, for eksempel i beslutningsprosesser:

Beslutningsprosesser starter gjerne med at man oppdager og formulerer et behov som bør tilfredsstilles, eller en feil som må rettes. Da er broderlighetsprinsippet det som driver prosessen, nemlig nødvendig utligning av en mangel.

Men så diskuterer man, undersøker og belyser. Her spiller medarbeidernes erfaring, deres kunnskaper og individuelle ferdigheter inn. På dette stadiet i beslutningsprosessen kan individene fritt begrunne sine synspunkter, fremme forslag, argumentere for løsninger og kjempe for å vinne frem med de beste resonnementene.

Deretter skal denne saken avgjøres – man må ene seg om ett vedtak. Hvordan gjøres dette? Ofte gjennom valg der alle stiller likt. Når vedtaket er gjort, er det gyldig for alle, uansett hva de som frie deltakere i den forutgående diskusjonen skulle ha ment mens alternative løsninger ble drøftet. Plutselig er dette blitt rettsliv som gjelder bindende og likt for alle.

En sak kan altså gå gjennom alle stadiene der den skifter fra behovslogikk, til åndslivets frihetskrav og ende opp i en rettskraftig beslutning som er bindende, lik for alle, uansett hva du måtte mene om dette.[2]

Disse eksemplene (lønn og beslutningsprosesser, og man kunne selvsagt valgt uendelig mange andre eksempler) viser at de tre aspektene i Steiners beskrivelse av det tregrente samfunn ikke er en modell, for eksempel som en modell med en komité for økonomi, en komité for pedagogikk og en komite for ledelsen, eller noe slikt.

Det er i alle fall slik jeg tolker Steiner når han skriver følgende:

«Det som til nå har frembrakt de gamle formene for sosial organisering [de hierarkiske samfunnsstrukturene], uten en bevisst sjelelig gjennomtrengning, vil i fremtiden ikke lenger kunne fungere. Dette er en av impulsene som vil tre inn i utviklingen: På samme måte som man i dag krever en viss form for skoledannelse, vil man i fremtiden kreve at det enkelte menneske har en fornemmelse for de kreftene som virker i det sosiale. Man må lære seg å fornemme hvordan kreftene virker i den sosiale organismen for at den skal kunne vise seg å være livsdyktig. Man vil bli nødt til å tilegne seg en følelse for at det er usunt, antisosialt å stille seg inn i den sosiale organisme uten en fornemmelse for forskjellen i de sosiale kreftene[3]

Ooooops! Ingen organisasjonskart! Ingen modell! Ingen PowerPoint. Tvert imot: «Akkurat som vi må kreve en viss skoledannelse» av menneskene som skal styre virksomheter og delta i samfunnslivet, så må vi i fremtiden forlange at de «fornemmer hvordan kreftene virker i den sosiale organismen», slik at man unngår å krenke de sosiale lovene som ligger innbakt i alle prosesser og problemstillinger. Det er dette som – etter min tolkning i dag – er kjernen i Steiners betraktninger om tregrening av den sosiale samfunnsorganismen.

 

 

Kunne det være interessant med et studiearbeid på kollegiemøtene? Hva skjer når oppmerksomheten for de iboende mekanismene i de tre samfunns- og menneske-helhetene mangler? Dagspressen kan være et lærerikt utgangspunkt for å diskutere tregreningsprinsippene: Hvem skal stenges ute av politiske debatter? Er inntekt, kjønn eller alder adekvate kriterier? Og hva skjer, når virksomheter som er skapt for å lindre nød og sykdom blir underlagt krav om lønnsomhet?

 

 

 

Kan Steiners analyser tilføre våre forestillinger om organisering av kunnskaps-virksomheter noe nytt?

Her i Norden har vi noe som andre samfunn misunner oss. Vi har noe som næringslivsfolk og samfunnsvitere snakker om. Det har et navn, et navn som klinger godt i hele verden. Når man er litt interessert i samfunnsspørsmål, legger man merke til at det er en sterk beundring for dette spesielle som vi har i våre nordiske land. Det finnes noe i Norge, ja i den nordeuropeiske verdensdelen, som faktisk kan minne oss litt om Steiners tregreningstanker. Det er noe som i alle fall går i riktig retning, og som kan bestyrke oss nok en gang i det synet at Steiner ikke var så far out som enkelte vil ha det til.

Når næringslivsledere treffes på konferanser rundt om på kloden, eller når statsledere besøker Norge, så omtaler man dette med en viss misunnelse: Vi har noe som bygger på den innsikt at

  • de tre sosiale grenene i samfunnet må stå på helt egne ben, fordi de er vesensforskjellige
  • at de likevel alle har de andre grenenes virkemekanismer i seg,
  • og at de tre samtidig må virke sammen for å danne en sunn helhet!

Samfunnsvitere, politikere, næringslivsledere ser til Skandinavia og misunner oss det såkalte trepartssamarbeidet, Den norske modellen som den også kalles, eller Den nordiske modellen.

Ja, Finansforbundet blir helt lyrisk i beskrivelsen av vår norske modell – bare hør på dette:

«Den norske modellen er unik i verdenssammenheng. Samarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og stat kan vi nesten kalle for et lite kunstverk. […] Dette samarbeidet kalles også ofte for den nordiske modellen, og beskriver den gjensidige avhengigheten som finnes mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Disse to partene har et stort ansvar for å ivareta egne interesser, samtidig som de også må finne en måte å samarbeide på. Den tredje parten i dette samarbeidet er staten, som deltar for å ivareta Norges interesser og megler om det skulle oppstå konflikt.»[4]

Hva er de tre partene i trepartssamarbeidet?

  • Arbeidsgivere, det er de som har industrien, det er de som har som oppgave å produsere varer og tjenester, som lever av å fordele varer, det er altså de som driver med å utligne behovene i samfunnet.
  • Arbeidstakerne er de som har kompetansen, det er de som utfører arbeidet, det er de som gjør det mulig å skape verdier.
  • Og staten, den tredje parten i trepartssamarbeidet, sitter med de demokratiske lovene og reglene, den lager rammene på basis av demokratiske prosesser.

Alle disse tre representerer ulike, uforenlige momenter i samfunnet. Disse tre partene eller grenene har ulike interesser: de representerer økonomi, åndsliv og rettsliv, og de finner sammen fordi man har forstått at de er avhengige av hverandre. Her har vi spiren til noe som i rendyrket form kan minne om Steiners visjon om et tregrenet samfunn.

Det er selvfølgelig noe som ennå mangler hos oss i dag: Næringslivet vårt er ikke regulert broderlig, men bygger på en ødeleggende ideologi om frie markeder der albuer og den sterkestes rett styrer, og ennå er ikke åndslivet sterkt, uavhengig og fritt, og ennå er ikke demokratiet virkelig demokratisk men drevet av lobbyister og kortsiktige ønsker om å bli gjenvalgt.

Likevel har trepartssamarbeidet, den norske modellen, i seg den ambisjon som vi finner igjen i tregrenings-analysen hos Steiner:

«Det økonomiske liv kan bare være fruktbart, dersom det kan utfolde seg etter egne, iboende krefter og lovmessigheter som en selvstendig del av den sosiale organisme, og kan bare fungere fruktbart dersom det ikke lar seg suge opp og forvirre av den politiske delen i den sosiale organismen. Den politisk virksomme delen må eksistere i full selvstendighet ved siden av den økonomiske delen, slik som åndedrettet eksisterer selvstendig ved siden av nerve-sansesystemet i organismen. Deres sunne samspill kan ikke være avhengig av at begge blir styrt av ett overordnet lovgivings- og forvaltningsorgan, men de har hver sin lovgiving og forvaltning som levende virker sammen. Et dominerende politisk system vil tilintetgjøre det økonomiske, og det økonomiske systemet vil miste sine livskrefter dersom det prøver å bli politisk. I tillegg til disse to delene i den sosiale organismen må det være en fullstendig uavhengig del som virker ut ifra sine iboende livsnødvendigheter: dette er området for åndelig produksjon, som også de åndelige delene av det økonomiske og det politiske feltet tilhører.»[5]

Trepartssamarbeidet har noe av det «sunne samspill» som ikke «blir styrt av ett overordnet lovgivings- og forvaltningsorgan». Med litt godvilje kan vi her finne en spire til noe som bør kunne anses å være en forløper til Steiners fremtidsvisjon om velordnete samfunn.

Hele verden ser til Norge og de øvrige nordiske land fordi vi har det såkalte trepartssamarbeid – ikke et topartssamarbeid som blir styrt av et overordnet system.

Visst kan dette overføres til skolen!

Hvem er stat, hvem er arbeidsgiver og hvem er arbeidstaker i skolen?

Rektor er statens representant. Og selv om våre rektorer ikke omtaler dette og bevisstgjør seg dette i det daglige samarbeidet på skolen, så er rektor statens representant i det øyeblikket hun eller han utøver rektorfunksjonen. I tillegg kan vedkommende selvsagt være en hyggelig kollega og ha undervisning der vedkommende opptrer i en helt annen rolle. Men rektorrollen i seg selv er – om vi bevisstgjør oss dette, eller ikke – innebærer å representere staten, jussen, rettsliv. På den offentlige skolen vet man dette, og forholder seg til dette, og omtaler rektor er statens forlengede arm i skolen.[6]

Hvem er arbeidstakerne i en skole? Det er de med kompetanse på kjerneområdet, det er de som gjør arbeidet, og i skolen er dette selvsagt pedagogene.

Og hvem er så Arbeidsgiver? Det må jo være de som – i likhet med dem som sitter i styrerommene i de store bedriftene rundt om i landet og sier: «Nå er tiden inne for å produsere mer tannpasta!» eller «Verden trenger Barbie dukker!», eller lignende. Det er de som ikke selv utfører det daglige arbeidet, men som eier initiativet, ordner finansiering og ansetter dem som har kompetansen. I Steinerskolen er dette som regel også et styre.

I Meddelelsene for lærerne våren 2015[7] er det beskrevet hvordan de tyske Steinerskolene styres på denne måten av tre likestilte parter, hver med den kompetansen som deres felt krever. Denne modellen tilrettelegger potensielt for mer profesjonalitet i driften av virksomheten, enn om et hierarki av administratorer skal styre bedriften hvis kjernevirksomhet er ukjent for disse.

Jeg ble mektig overrasket og for det nitide arbeidet Tedd Warren har gjort med tanke på steinerskolenes vedtekter. Hans arbeid dokumenterer at skolene over et kort tidsrom på noen få år, har fjernet pedagogene fra så godt som alle landets steinerskolers vedtekter: Denne systemsvikten viser at de som kan navigere etter stjernene og som bør ha ansvar for å forvalte det pedagogiske kjerneområdet, ikke lenger er sidestilt hverken styret eller statens forlengede arm i skolen. Dette viser at man i Steinerskoler, presist som i store deler av det øvrige samfunnet, tilstreber en monolittisk, hierarkisk administrasjon som forvalter og styrer virksomheten.

Gjennom vedtektene er pedagogene nå formelt utdefinert og fratatt det formelle grunnlag for deres medvirkning. Dette kan selvsagt ha særdeles destruktive virkninger på holdninger, på praksis, på prosessene, på kulturen i kollegiet, og på det klimaet som vi skaper på våre arbeidsplasser! Over tid vil denne tendensen føre til mer passive lærere, mindre eierskapsfølelse, avstand gjennom klassedeling i form av lukkede rom og lønnsforskjeller. På et ECSWE-møte i 2015 besvarte Dagny Ringheim, rektor ved Rudolf Steinerhøyskolen, spørsmålet hva vi kan risikere å miste med et slikt styringsideal: “Ownership, cohesion, engagement, creativity, joy, professional freedom, understood as autonomy in teaching.»

 

Hva nå?

Bør vi la oss inspirere av den nordiske modellen og formalisere samarbeidet mellom de tre vesens-ulike, men likeverdige og selvstendige partene i skolen, og gi disse anledning til å profesjonalisere seg på hver sitt felt?

Kan dette til og med bidra til å utvikle et enda sterkere, undersøkende, faglig gravende og selvstendig åndsliv i kollegiet, med legitimitet til å uttale seg om grunnlaget i Steinerskolen.

Har vi klare nok begreper? Mener vi egentlig administrasjon, når vi sier ledelse?

Hvorfor benyttes begrepene flat struktur og selvforvaltning i Steinerskolen alltid som nedsettende begreper, når resten av samfunnet oppfatter disse tingene som avgjørende forutsetninger for engasjement, lojalitet og kreativitet i bedriften? (Se fotnote 7)

Hvorfor omtaler vi undervisning som en kunstart, når det er så sjeldent at vi møter kunstnere som mottar sin inspirasjon, glød, kreativitet og faglige kompetanse gjennom overordnet styring fra parter som ikke er kunstkyndige?

Undervurderer og underminerer vi ikke viktigheten av de administrative rollene i skolen som har ansvar for økonomi, overholdelse av lover og regler, rapportering osv, osv, når vi har en forventning om at disse rollene i tillegg til å ivareta profesjonalitet og ansvar på sitt eget felt, også skal være ansvarlige for kulturen og for kvaliteten på kjerneområdet i skolen?

Etter hva jeg kjenner til, er Norge det eneste landet i verden som organiserer sine skoler etter en modell som ikke formaliserer pedagogenes rolle, og der man håper at det oppstår en god kultur i skolen av seg selv eller skapt av administrasjonen: Ville det vært en god ide å ta en titt på ledelsesformer på kontinentet?

Studie av Steiners tanker om tregrening kunne med fordel være et kontinuerlig studie på steinerskoler fordi disse er grunnleggende for forståelsen av det antroposofiske menneskebilde, av samfunnet og av steinerskolenes pedagogiske grunnlag.

*

 

Noter

[1] Brev til John-Henry Mackay, https://wn.rsarchive.org/Articles/Anarcy_index.html

[2] I Meddelelser for lærerne, våren 2015, er sammenvevingen av de tre områdene illustrert ved et utførlig eksempel under overskriften Om flat struktur, selvforvaltning og eggleggendeullmelkgriser, også tilgjengelig her: https://bit.ly/1QG6m4p

[3] Steiner, Rudolf: Die Kernpunkte der sozialen Frage, GA23

[4] Finansforbundet: https://bit.ly/2NSOiWk

[5] Steiner, Rudolf: Die Kernpunkte der sozialen Frage, GA23

[6] Er rektor statens representant i skolen? Nærmere forklart i Om daglig leder, daglig følger og ål, Meddelelser for lærerne, høsten 2017.

[7] I Meddelelser for lærerne, våren 2015, er sammenvevingen av de tre områdene illustrert ved et utførlig eksempel under overskriften Om flat struktur, selvforvaltning og eggleggendeullmelkgriser, også tilgjengelig her: https://bit.ly/1QG6m4p

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s