MIN MORFAR, KUNIGUNDES HANSKE OG DAGENS BEKYMRINGSVERDIGE RIDDER-UNDERSKUDD

Det feires Steinerskolenes 100-årsjubileum overalt i verden. Spesielt i waldorpedagogikkens vugge, Tyskland, byr man på fest. Der stiller presidenter, statsråder, ordførere og professorer opp for å hylle Waldorfskolen som «den mest suksessrike dannelsesimpulsen»[1]. Men like sikkert som torden etter lyn, gjør da også kritikerne seg gjeldende. De spør: Hva skal vi med den antroposofiske ballasten?

Problemstillingen er ikke ny!

Da brunskjortene i 1936 truet med å stenge de første Waldorfskolene i Tyskland, stod kollegiene foran valget mellom stenging og tilpasning. Her gjorde min morfar Leo Tölke sin mindre glamorøse entré inn i historieskrivingen om Steinerskolene. Alle hans fire barn gikk på gründerskolen på Uhlandshöhe i Stuttgart. Som bekjent til Emil Molt, som foretaksom mesen i miljøet, og ikke minst etter hvert som talsmann for den nasjonalsosialistiske foreldreforeningen ved Steinerskolen i Stuttgart, måtte han selvsagt engasjere seg. Han mente at man kunne redde Steinerskolen fra undergang ved å kvitte seg med ballasten, redusere til metode, og ved å gjøre seg lekker for den nye statsmakta.

Altså ba han om et møte med Waldorfskolens styre!

Referatet fra dette møte er i dag tilgjengelig[2]. Der forklarer morfar Tölke for styreleder Emil Molt og tilstedeværende Graf Bothmer (ja, han med gymnastikken) at Berlin opplever Steinerskolene som problematiske, og at et forbud er nært forestående.

Molt lurer så på, hva Tölke foreslår. Jo, forklarer Leo Tölke, han mener at Waldorfskolen bør videreføres som en statlig forsøksskole med Steiners metoder, men altså i regi av den daværende regjeringen.

Molt: Og hva er i veien for at staten skal kunne la Waldorfskolen bestå i privat regi?

Tölke forklarer at regjeringen forventer tilpasninger til den rådende «allmenne oppdragelsen». Og skulle man kunne gjøre noen endringer i styret for Waldorfskolen, fjerne noen antroposofer, så ville det sannsynligvis være grunnlag for goodwill i Berlin og dermed for Steinerskolenes fortsatte drift: Om Emil Molt kunne være så elskverdig å trekke seg fra Waldorfskolens styre? Da ville den nasjonalsosialistiske foreldreforeningen skylde ham en meget, meget stor takk.

Her svarer Molt med et berømt sitat: «Den Dank, Dame, begehre ich nicht!», eller fritt oversatt etter Friedrich Schillers ballade «Der Handschuh»[3]: «Deres takk, frue, begjærer jeg ikke!».

Nå skylder vi leserne som sannsynligvis ikke er så bevandret i Goethes og Schillers poesi-feider av 1797 en liten utgreiing. Schillers ballade skildrer en hendelse fra virkeligheten. François den første, Frankrikes konge fra 1515 til 1547, hadde ikke Netflix. På den tiden fant man i stedet mye kos og underholdning i lek med farlige, ville dyr fra eksotiske Afrika. Litteraturen beskriver at denne kong François en dag satt sammen med frøken Kunigunde på balkongen, høyt hevet over hoffets løvehage, for å overvære noe skummel action. En løve entrer arenaen, så en tiger og etter hvert to leoparder. Da skjer dette at frøken Kunigunde slipper en av sine hansker fra tribunen og ned i kamparenaen med villdyrene, og at hun deretter utfordrer ridder Delorges – som i årevis forgjeves hadde kurtisert henne uten hell – om å plukke opp denne berømte hansken som tohundre år senere altså skulle bli gjenstand for Schillers ballade.

Til publikumets store forferdelse stiger den modige ridderen ned til rovdyrene, grabber hansken og vender tilbake til fruen på balkongen. Folk grøsser, man er fra seg av beundring, man jubler. Og Kunigundes smil innvarsler oppfyllelse av ridderens våteste drømmer!

Ja, hun takker!

Men hva gjør så ridder Delorges, fortørnet over hennes falske kjærlighet? Han slenger hansken i ansiktet til Kunigunde og svarer: «Deres takk, frue, begjærer jeg ikke!».

Dette er altså ordene som den edle ridder Emil Molt slenger i hodet til talsmannen for Waldorfskolens politisk korrekte foreldreforening.

Min morfar ga seg imidlertid ikke så lett!

Skolen må tilpasses den folkelige viljen, statens krav, utdyper han. For staten er det viktig at det ikke er antroposofer som sitter i styret. Antroposofisk selskap var allerede forbudt. Trusselen om stenging av Waldorfskolen kunne fordufte på et blunk om Waldorfskolen bare ville kvitte seg med den antroposofiske ballasten, tilpasse seg tiden og la konseptet leve videre i harmoni med den rådende tidsånden.

Vel, vi vet hvordan det gikk.

Møtereferatet viser at det var to forhold som veide tungt for Emil Molt. Det ene var at «Steinerpedagogikken er en gave fra den åndelige verden» som umulig kan forvaltes av politikken og tidens kulørte trender som en tom metode. Det andre var at spørsmål om skolens fremtid selvfølgelig måtte behandles av de intime kjennerne av den pedagogiske impulsen: «Det hjelper jo ikke at personsammensetningen i styret blir forandret, dette kan jo bare avgjøres av pedagogene.»

Bothmer hadde også en bemerkelsesverdig hanske å slenge i ansiktet til morfar: «Man bør ikke henfalle til illusjonen om at lærerkollegiet ville akseptere å arbeide under et hvilket som helst styre. Kollegiet ville jo aldri stille seg til disposisjon for et styre som ikke står opp for skolens spirituelle interesser.»

Nå var morfar parkert. Brunskjortene tok over, noen av Waldorfskolene valgte å komme myndighetene i forkjøpet og la inn årene. Andre, som den første Steinerskolen, nemlig morfar sin i Stuttgart, ble stengt av staten.

I dag trues Steinerskolene ikke av et ytre forbud. I dag kommer korrosjonen fra uventet hold. I tyske aviser skriver våre tilhengere at det meste er flott og fint med Waldorfskolene, men at vi bør kvitte oss med Steiner: «Teaterprosjekter, kunst og hagebruk er bra, men det kunne man like godt hatt på offentlige skoler uten all den ideologiske ballasten […] Dette fantastiske arbeidet yter steinerskolelærerne ikke på grunn av antroposofien, men på tross av den.»[4]

Her til lands kunne vi lese at det er «behov for å avklare hvilken rolle Rudolf Steiners antroposofiske ideer skal spille i fremtidens steinerskoler. Hundre år er lang tid. Skal hans ord fortsatt ha samme gyldighet, eller gjelder det kanskje nå først og fremst å konseptualisere de overordnede perspektivene og så utvikle pedagogikken videre selv? En slik avklaring vil gi større frihet i å videreutvikle den rike metodekulturen som allerede er etablert, og som daglig viser sin fruktbarhet både i Norge og i resten av verden.»[5]

Mens steinerpedagogikken for noen tapre riddere altså mer fortoner seg som en «gave fra den åndelige verden», en ny kulturimpuls, en gullgruve av overraskende innsikt, en øyeåpner for menneskelig utvikling hinsides fødsel og død, og som en kilde til mer forskning, kan den samme impulsen for andre fortone seg som en hvilken som helst oppskrift hvis effekt kan trimmes med Excel.

Ingen ønsker seg selvsagt tilbake til tanketom dogmatisme, antroposofiske talemåter og lilla klisjeer. Men man kan jo lure på om Steinerskolen i dag mer enn noen gang tidligere trenger å spisse sin egentlige, innerste, genuine, virkelige egenart, fremfor å prøve å gå i ett med de politisk stuerene tapetene rundt oss.

Herre, gi oss noen flere riddere!

 

*

 

[1] http://www.nna-news.org/de/nachrichten/artikel/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=2763&cHash=f74c781f988ef6d9641954001f9ae238

[2] https://books.google.no/books?id=jM3ttdHSqZMC

[3] https://germanstories.vcu.edu/schiller/handschuh_dual.html

[4] https://www.sueddeutsche.de/bildung/100-jahrewaldorfschule-erfahrung-kritikk–1.4588339

[5] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/mRpwMq/hundre-aar-med-barnet-som-genuint-utviklingsprosjekt-markus-lindholm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s