KOMMENTAR TIL ARTIKKELEN «ANTROPOSOFI OG KONSPIRASJONSTENKNING»

Åpent brev til Frode Barkved som er forfatter av innlegget «Antroposofi og konspirasjonstenkning»

Kjære Frode!

Du åpner ditt innlegg med å erklære at «kritikken etter pandemien har relevans».

Da tenkte jeg:

Dette var jo ordentlig hyggelig! Dette kan umulig betraktes som noe annet enn en forsiktig innrømmelse av at du og dine venner den gang «utan smålege omsyn til evner og anlegg hopper […] elegant og hånflirande over all detaljforskning og ‹innsnevra› spesialisering, og suverent»[1] uten sakkunnskap hadde idiotforklart oss i Libra, i Klassekampen, i Haugesunds Avis mm.

For i motsetning til mange av oss andre, hadde dere den gang ikke satt dere inn i utallige senatshøringer, i tilsidesettelsen av grunnloven, og dere hadde ikke stusset over den massive sensuren. Dere trodde kanskje at ´The Lancet´ er et drapsvåpen fra middelalderen, at ´reverse transcription´ hadde noe med litteratur å gjøre, og at ´myocarditt´ var latin for ´hjertelig hilsen´? ´The Freedom of Information Act (FOIA)´ oppfattet dere kanskje som noe som bare konspiritualitetsfantastiske antroposofer hadde oppdiktet? Jeg ble altså glad for at dere etter hvert kanskje tok patologenes rapporter, statistikernes og juristenes avsløringer og nobelprisvinnerne i medisin på alvor.

Du begynte altså med en innrømmelse, trodde jeg.

Etter hvert innså jeg at din tekst egentlig var en avledningsmanøver, og en reprise av de gamle karakteristikkene i ny innpakning!

Om man trenger å underbygge sine påstander, kan det være fristende å søke støtte i ordlyden fra vår ordensmakt. Du fortsetter nemlig ditt innspill med disse ordene: «I forbindelse med PSTs trusselvurdering fra mai 2022, kom det frem at det ikke er vaksinemotstand som sådan man er på vakt overfor. Det er fullt mulig å være bekymret for bivirkninger av vaksine eller være kritisk til effekten av pandemitiltak, uten å tenke konspiratorisk. Det er når troen på at vaksinene er iscenesatt for at myndighetene skal kontrollere, skade eller drepe befolkningen, det begynner å bli farlig. Da oppstår en antistatlig konspirasjonstenkning som i verste fall kan aktivere vold.»

I likhet med PST mener du altså at det å lure på bakgrunnen for de mest inngripende politiske tiltakene etter krigen, åpenbarer problematiske holdninger.

Oversatt til dagligtale betyr dette at dersom man har tanker om på hvilket egentlige grunnlag milliarder av mennesker under trussel av å miste jobb og bevegelsesfrihet skulle tvinges til å ta et ikke-testet genteknologisk preparat, som hverken gjør deg immun mot noe sykdom, eller hindrer at du smitter andre, og som påtvinges under anføring av grunner som er så vanvittig spesielle og så skremmende at de er underlagt hemmelighold i utrolige 100 år (senere redusert til 75 år), så lider man av antistatlig konspirasjonstenkning!

Den satt!

Men er ikke dette et tankesett som bryter med journalismens og vitenskapens mest grunnleggende prinsipper? En angstbitersk holdning som gjør at de beste og viktigste blant oss allerede risikerer 175 år bak lås og slå i foregangslandet USA, eller måtte søke politisk asyl i Russland?

Det ville sprenge rammen av et blogginnlegg eller Fjøsbokkommentar å gå inn i hvert enkelt av de svært mange utsagn og sleivspark som du anfører som slående bevis for hvor irrasjonale og konspiratoriske de tankene er, som ble fremmet i forbindelse med de siste årenes store hendelser. Men å blåse en sky av halve setninger, en lapskaus av hentydninger, revet ut av ulike betraktninger, helt uten deres møysommelige utledning eller historiske belegg, opplever jeg som en uverdig hersketeknikk: Hvem har mulighet til å imøtegå skumsprøyten av ladete vendinger og antydninger? Hvert enkelt av dine ´belegg´ for hvor vanvittig sprø kritikerne er, er enten langsøkt og dermed ikke representativt, eller de kunne danne grunnlag for en seriøs gjennomgang på et egnet seminar.

Men du strener altså forbi debatten og lar den konspiratoriske stanken hengende i luften. Dette er spekulativt og antiakademisk.

I neste avsnitt forstår vi at det er ´antroposofien´ som egentlig er problemet. ´Esoterismen´. ´Konspiritualitet´. Kjært barn har mange spenstige navn når det skal høres alvorstungt og intellektuelt ut.

Det er naturligvis vanskelig å forsvare en udefinert gruppe kalt ´det antroposofiske miljøet´, ´antroposofene´, ´et konspirituelt miljø´ eller ´en viss alternativ kultur´. Det er så vage begreper, det er så ulike sammensetninger, at du gjør det valgfritt for ditt publikum å putte venner og bekjente oppi disse sekkene – du overlater til leseren å peke ut de klanderverdige som man misliker – og toer dine hender. Du unnviker ansvar.

Jeg er garantert ikke enig med alle dem som du konspi-forklarer. Men for alle som er litt kjent med Steiners sosialimpuls, burde det være åpenbart: I opplyste samfunn kan man bare ikke ha instanser som med legitimitet løfter oss forbi eget erkjennelsesarbeid og dikterer hva som er gyldige og ugyldige meninger, rett og gal antroposofi.

Nye Libra? Norges faktisk.no for antroposofiske refleksjoner?

Ja, det er nettopp dette som din siterte Facebook-venn etterlyste med følgende ord, som du selv valgte å trekke frem: «Men det er lov å ønske seg en klarere stillingtagen fra sentralt antroposofisk hold mot den trenden vi har sett tilløp til i senere tid…». Dine venner ønsker seg noen «ledere i tidsskriftene og skriv fra skolene» med myndighet til å fortelle oss at antroposofene ikke bør lese sin Steiner på egen hånd, men at de må samles rundt en forhåndsgodkjent fasit. Er det da virkelig så rart at dette anti-akademiske kravet i en lite gjennomtenkt Facebook-ytring ble kontret med det retoriske spørsmålet om han, din Facebook-støtte, i fullt alvor mener at antroposofi er en «sekt, en klubb med en pave eller guru i toppen», som du helt riktig siterer?

Men hvorfor kaller du dette betimelige spørsmålet for «polariserende»? Det er jo nettopp dine egne venner, de som skal underbygge og støtte dine utlegninger, som aktivt polariserer debatten med sine krav om å undertrykke andres tolkninger!

Du har likevel et poeng!

Ikke alt som sies og skrives av antroposofer oppleves – heller ikke av meg – som relevant eller verdifullt. Da jeg i 2011 endte mitt medlemskap i det norske antroposofiske selskap, var det nettopp med en skriftlig begrunnelse av at jeg ikke følte meg representert av de lønnede og såkalt ledende representantene av selskapet.

Så opplever vi altså fremdeles, den dag i dag, at antroposofiens selvbestaltede voktere bruker Klassekampen, Libra, Samtiden og Facebook «hånflirande over all detaljforskning», for eksempel når det påstås at Steiner selvsagt ikke hadde gjort forskjell på dagens genteknologi og daværende koppevaksine. Dette hårreisende eksemplet ene og alene ville vært tilstrekkelig for en våken redaksjon til å refusere innspillet i Samtiden med en anbefaling om å ta en liten samtale med fagfolk.

Ringeakten for kildegransking, vitenskap og Steiners mangslungne verk har jeg prøvd å kartlegge tidligere! Politisk korrekt posering utgjør i dag en farlig stor del av journalismen og den offentlige samtalen. At den også har funnet veien inn i miljøene som en gang stod opp mot nazismen, som kjempet for sosiale nyordninger, for fornying av vitenskap og kultur, og som var og er en motkraft mot den platte materialismen vi er omgitt av, er trist og overraskende.

Den offentlige avstandtagen fra Steiners tankeunivers som nå brer seg rundtomkring, og helst fremført under bruk av stilige titler, skyldes etter min oppfatning en form for skam! Skammen over eventuelt å kunne risikere å bli betraktet som en idiot som fremdeles tror på engelhierarkier. Angst for å måtte gi avkall på professorenes offentlige skulderklapp.

Tellekantangst og omdømmefrykt er den nye selvsensuren!

Men Barkveds innlegg avslutter med en ny og overraskende vri: Mens innlegget muligvis åpner med en forsiktig innrømmelse, presset frem mellom sammenknepne lepper («kritikken etter pandemien har relevans»), avsluttes innlegget med nok en interessant innrømmelse: «I arbeidet med dette stoffet har jeg merket at en kritisk tilnærming, om enn aldri så påkrevd, har en innebygd tendens i seg til polarisering og forenkling. Kritikk må ikke, men kan generere en noe karikert versjon av det den kritiserer.»

Mens altså den ytre formen av innlegget anstrengt forsøker å skinne av akademisk dannelse, avsløres det på slutten at hele artikkelen er et resultat av en personlig agenda, en irritasjon – det innrømmes at det ble en karikatur! Hadde man ikke ønsket å karikere, så hadde man vel vel latt være?

Men aversjonen er presset ut av tuben. Den tilsynelatende selvkritiske reservasjonen (´Oooops, sorry folkens, dette ble kanskje en smule karikert!´) får den naturligvis ikke tilbake og inn i tuben igjen. Og det har altså aldri vært meningen: Du skriver jo: «Kritikk må ikke, men kan …»

---

[1] Kilden til dette sitatet er oppgitt i Barkveds artikkel i Samtiden.